ULV

Kapittel 1: Født og oppvokst i Babylon

Bakgrunn og skole

Jeg er født i Oslo og oppvokst på beste østkant i en liten blokkleilighet, i en helt vanlig familie med bakgrunn i en beskjeden arbeiderklasse. Min mor ble skilt da jeg nylig hadde fylt ett år, og sammen med min fire år eldre søster levde vi først i det som anses som meget fattige kår. I en del av et råttent gammelt hus levde jeg, min mor og søster i et husly som var langt under grensen for det som var forsvarlig for en familie – selv i et land som Norge.

På 70-tallet var det prisregulering og mangel på boliger. Det var vanskelig for mange å skaffe seg en bolig, med mindre du hadde egenkapital eller andre muligheter til finansiering. Og selv om man hadde finansiering i orden, var mange nødt til å stå på venteliste for boligtildeling.

Min mor ble kronisk syk da hun fødte meg og var ikke i stand til å arbeide mer. Hun ble tildelt uførepensjon gjennom den nylig opprettede Folketrygden av 1967, og det var slett ikke lett for en enslig mor å hevde sin rett ved å fremme krav om «likhet for alle» med de begrensede ressursene hun hadde gjennom sin minstepensjon.

Det var ikke før min mor kom i kontakt med en advokat som var nidkjær for rettferdighet at datidens medier tok tak i saken og så dens tabloidverdi – og min mors rop om hjelp ble hørt. Etter dekning i NRK og dagspresse ble våre krav hørt, og vi ble øyeblikkelig tildelt en bolig.

Vi fikk en liten treroms leilighet på skjønne Tonsenhagen. Omgivelsene på denne beste østkant i Oslo, et område som kunne smykke seg med Lillomarka rett bak, Grefsenkollen alpinanlegg og store grønne gressflater rundt omkring til sport og spill, var en helt ny verden. For en liten gutt som hadde hatt sine første leveår i det som kan betraktes som slum, var dette å regne som rene paradiset.

Vi var en enslig familie på tre personer inntil jeg rundt femårsalderen fikk en fantastisk stefar. Jeg hadde inntil da savnet en farsfigur, og Morten kom inn i livet vårt. Han ble for meg min pappa, selv om min mor og Morten aldri giftet seg. Jeg fikk for første gang i mitt liv erfare kjernefamilien.

Morten var selv en vanlig arbeider og jobbet på fabrikk, men på tross av at de økonomiske midlene fortsatt var begrenset, kunne vi likevel i årene som fulgte oppleve gode, beskjedne ferier i telt på Sørlandet og hyggelige jule-feiringer sammen.

Vi levde mange år som en hel familie, og Morten, min stefar, gjorde sitt aller beste for at vi skulle fungere som en hel familie i harmoni. Alt var sorgfritt inntil den dagen da min stefar ønsket å forlate min mor. Det hadde falt Morten tungt for brystet at han selv ikke hadde biologiske barn. Min mor turte ikke bli gravid, da det sannsynligvis ville kunne gjøre henne enda sykere enn det hun var. Jeg var da rundt 12 år gammel.

Inntil denne alderen hadde jeg vokst opp i trygge omgivelser, og jeg hadde forholdsvis kort vei til skolen. Tonsenhagen skole må kunne anses som en meget spesiell skole i 70-årene. Det undrende med denne skolen var at en offentlig skole i tykkeste Oslo på denne tiden ennå praktiserte bønn.

Det var i utgangspunktet ikke en kristen skole, men for meg, av ukjente årsaker, så trodde mange av lærerne ved denne skolen på en god gammeldags fostring. Helt fra 1. til 6. klasse praktiserte vi bønn med «Fader vår» hver eneste morgen i seks år – inkludert bordverset: «O’ du som metter liten fugl…,» som vi sang før vi gikk for å spise lunsj.

På den tiden anså jeg meg selv ikke som en kristen, på tross av en ufrivillig kristen fostring fra skolen. Jeg stilte meg vel heller ikke i opposisjon til kristen tro, og selv om min stefar bekreftet troen på Gud, var heller ikke han en praktiserende kristen. Han hadde dog helt fra sin barndom en tradisjon med å gå til kirken på julaften. Det ble vel kun med denne typen kristendom. Jeg hadde min personlige overbevisning om at Gud fantes, slik som min stefar hadde sin overbevisning. Dette var vel datidens folkelige lutherske kristendom: Ikke stjel, ikke lyv, og ikke bann.

Da min stefar forlot vår familie begynte en del ting å forandre seg i livet mitt. Jeg var nå ferdig med barneskolen og skulle begynne i 7. klasse på Årvoll ungdomsskole. Det at vår trygge kjernefamilie hadde raknet, hadde nå begynt å vise seg. Det å gå fra en skole hvor min lærer krevde disiplin og oppmerksomhet fra elevene, gikk jeg nå over til en skole uten noen form for kristen fostring. Her ble jeg overlatt til meg selv på alle områder.

Jeg hadde nå ikke lenger noen farsfigur, og heller ingen krav til disiplin. Min mor, som hadde nok med seg selv og sine fysiske plager, klarte ikke å forutse hva som var i ferd med å skje. Det var vel overveldende nok for henne å skaffe meg og min søster mat og klær, samtidig som hun gikk med sine kroniske smerter.

Fra denne tid og fremover – fra jeg var ca. 12 år gammel – skulle min fremtid gå mot usikkerhet. Jeg begynte nå å anse meg selv som min egen herre, og hvor jeg nå ikke hadde noen daglig veiledning. Jeg ville fra nå av bestemme min egen vei og begynte å gjøre akkurat hva jeg anså som morsomt, behagelig og spennende. Det var starten på en meget destruktiv vei – som jeg i ettertid ser kunne ha kostet meg livet.

Det manglet aldri noen form for aktivitet i livet mitt. Jeg hadde anledning til å være med på akkurat det som falt meg inn, og mange har vært forundret over alle de forskjellige interessene jeg hadde i min oppvekst. Jeg gikk fra fotball til ishockey, fra speider til skihopp, fra bryting til karate og deretter boksing. Aller mest hadde jeg en kjærlighet til boksing og ishockey – men det skulle ikke vare.

Jeg fikk en annen interesse enn sport etter barneskolen. Jeg hadde nå begynt på en ny skole, hvor det nå atter en gang fantes mye eldre gutter og jenter enn meg. Her var det noe som var mye mer spennende enn hva jeg hadde opplevd i livet mitt inntil nå, et nytt miljø og spennende hverdager som ikke minte meg på det jeg hadde mistet – min kjernefamilie.

Jeg ble kjent med Kenan på denne tiden, som var 2. generasjon innvandrer fra Tyrkia. Det spennende med Kenan var hans ubetingede selvtillit. Hans eldre bror hadde svart belte i karate, og det var tydelig at Kenan hadde lært et par triks som jeg ikke mestret.

Det som var mest interessant, var at han stjal sigaretter fra sin far hver eneste dag, og som han delte med meg. I begynnelsen var jeg bare nysgjerrig på hva sigaretter var, og jeg inhalerte ikke røyken. Men det ville ikke vare lenge før jeg startet å inhalere. På skolen fantes det et underliggende gruppepress ved at det største samlede miljøet rundt min nye skole røyket sigaretter.

Fra denne tid begynte mine holdninger drastisk å forandre seg. Jeg hadde nå sluttet med ishockey, karate og boksing, selv om jeg begynte å føle at teknikken satt meget bra innenfor sistnevnte sport.

Jeg har mange ganger i ettertid tenkt på at mitt liv kunne vært veldig mye annerledes om jeg bare hadde fortsatt med mine aktiviteter – men jeg var overlatt til omstendighetene. Det var ingen som var der for meg, og som kunne motivere meg videre. I stedet lot jeg meg selv over til det som var mye mer spennende å foreta seg.

I mitt nye miljø var mange av mine venner eldre enn meg. Det tok ikke lang tid før jeg ble introdusert til alkohol, og jeg ble full for første gang. Jeg, Kenan og Kenneth hadde skaffet en del alkohol, og midt på høylys dag satt vi og drakk. I løpet av denne dagen var jeg nødt til å dra hjem til min mor, og jeg gruet meg. Når jeg kom hjem tok det ikke lang tid før min mor merket at jeg hadde drukket. Hun begynte med en gang å skrike og bære seg over hva jeg hadde gjort. Det var selvfølgelig ubehagelig, men jeg syntes at det ikke var mer enn jeg kunne bære. Faktisk så var konfrontasjonen ikke så ille som jeg hadde forestilt meg. Det ble heller ingen merkbare konsekvenser for meg, da det ikke var lett for min mor å iverksette sanksjoner overfor meg.

Min skoledeltakelse skulle heretter endre seg. Mine lærere kunne se at jeg ikke var motivert for å delta på skolen og anså at vanlig skole ikke var noe for meg. I 8. klasse, og i samråd med skolens rådgiver, ble jeg anbefalt å begynne i et tiltak for skoletrøtte elever. Forslaget var å delta på et sosialpedagogisk tiltak for vanskeligstilt ungdom, og som gikk ut på å gjennomføre praktisk arbeid ved Norsk sjøfartsmuseum, noe jeg syntes å virke som en god plan i stedet for å delta på en vanlig skole. Der skulle vi arbeide med museets egen skonnert Svanen. Jeg ble introdusert dit, og her fikk jeg lære om hvordan man vedlikeholdt og arbeidet på et seilskip fra nesten hundre år tilbake. Det fantes intet skolearbeid og her ble jeg værende under hele skoleperioden i 8. klasse.

Dette tiltaket varte bare i ett skoleår og det neste som ventet var 9. klasse på Årvoll skole. Jeg skulle ikke inn en vanlig klasse igjen, da skolen hadde et eget tiltak for et meget begrenset antall av skolens vanskeligstilte elever. Jeg skulle få begynne i klassen til den godt beryktede Knut Myhrer. Vi var i alt seks elever som skulle delta på skolen i tre dager, og deretter arbeide praktisk i en bedrift de to resterende dagene av uken. Knut Myhrer ville ha oss i alle fag, og vi skulle bare forholde oss til ham i all skoledeltakelse.

Det må nevnes at Knut Myhrer var en fantastisk lærer. Han var vel den eneste av lærerne på Årvoll skole som elevene ikke kunne manipulere. Hans innsikt og pedagogiske metode gav resultater. Vi elever som deltok i klassen hans, lærte faktisk fra ham. Vi syntes da at skolen var et helt «okay» sted å være.

Ungdomsskolen varte i tre år og den endte. Det var nå tid for videregående skole, og under disse tre årene, fra da jeg hadde begynt på ungdomsskolen og til jeg var ferdig, fortsatte jeg fremdeles med mine utskeielser. Jeg røyket sigaretter fast, drakk alkohol jevnlig i helger og jeg hadde debutert med sex i en alder av 14 år med en jente som var fire år eldre enn meg. For meg var det høyeste i livet stimuli, muligheten til fest og moro. Sorgfri gikk jeg rundt og hadde ingen bekymring for fremtiden.

Jeg hadde ingen ide om hva jeg skulle utdanne meg som, men mine bestevenner hadde søkt seg inn på maskin- og mekanikerlinjen. Det var en skolelinje hvor de aller fleste fikk skoleplass av de som søkte – også på tross av dårlige karakterer. Jeg søkte meg også inn på denne skolelinjen, hvor jeg, Per og Pål begynte i hver vår klasse på maskin- og mekanikerlinjen ved Elvebakken skole.

Det tok ikke mange måneder med skoledeltakelse før jeg snart begynte merke de daglige og kjedelige seansene som jeg en gang tidligere hadde viet lite oppmerksomhet til. Jeg gikk nå på en helt vanlig skole, og jeg ble snart skoletrøtt igjen. Jeg droppet raskt ut av denne skolen – og for å gå litt raskere i gjennom min tidligere skolegang, kan jeg kort fortelle at selv om jeg ikke var spesielt glad i skolen, startet jeg likevel på en ny skole. Jeg ble lærling som anleggsgartner og dette varte frem til jeg var over 20 år gammel.

I mellomtiden gjennomførte jeg også militærtjenesten, og under denne tiden som lærling gikk jeg også på Sogn videregående skole og Statens gartnerskole. Poenget mitt med å nevne min skolegang er kun for å vise at jeg i utgangspunktet ikke var en skoletaper, på tross av vanskeligheter med å innrette meg etter standarden. Jeg var rett og slett bare lat.

Det okkulte, alkohol og rock’n roll

Jeg vil fortelle om tre forskjellige retninger fra min ungdomstid. Inntil nå har dere fått vite om min stakkarslige oppvekst. Min hensikt er ikke å prøve å mane frem medfølelse. Jeg og min søster hadde en fin oppvekst innenfor den arbeiderklassen vi befant oss i. Den andre retningen jeg vil bære frem, er introduksjonen til det åndelige, okkulte og svarte som kom inn i livet mitt fra barndommen av.

Min mor hadde en venninne som het Liv, og som var selverklært synsk, eller klarsynt om du vil. Hun kom fra tid til annen på besøk, og jeg kan huske at jeg som ung fant det meget interessant å lytte til henne. Hun var selv en UFO-fantast, og det varte ikke lenge før jeg selv var medlem av «UFO Norge».

Fra tid til annen ville Liv komme på besøk sammen med en tilsvarende sjelevenn. De introduserte det esoteriske og mystiske for meg, og de snakket mye om at det var mer mellom himmel og jord enn vi var klar over. Dette ekskluderte selvfølgelig kristendommen.

Jeg kan huske at det bar preg av healing, varme hender, forsøk på levitasjon og spådom. Jeg vil ikke gå konkret inn på hendelsene, men jeg husker at det var meget fascinerende. Jeg fattet ikke mer interesse for dette nyåndelige enn at det var interessant når det pågikk, og tenkte ikke mer på det enn hva folk flest tenker når de leser sitt horoskop i avisen, ser programmer på TV om paranormale aktiviteter og surfer på internett.

En fetter av meg introduserte hardrock for meg da jeg hadde begynt på ungdomsskolen – og det er ganske påfallende hvordan unge mennesker blir tiltrukket av musikk som de i utgangspunktet ikke finner spesielt vakker å høre på. Jeg kan anta at man tiltrekkes av det opprørske, det tøffe, når man i utgangspunktet ikke er spesielt tøff. Det blir det ytre, en maske som man fester på ansiktet – billedlig talt. For meg ble det i første omgang viet mye tid til å skaffe musikkassetter – etter datidens teknologi – med rockegruppen KISS, deretter AC/DC, Iron Maiden, for så å gå over til enda hardere heavy metal.

Fetteren min og jeg syntes det å «digge» KISS var noe man gjorde når man kom inn i puberteten. Vi så derfor behov for å følge med musikken etter alderen, så det ble naturlig å gå over til hardere rock. Jeg hadde deretter begynt å samle vinylplater, og i det daglige ville jeg kle meg i nagler og jeans. «Denim & Leather» ble et formål å forholde seg til, og det av ingen annen grunn enn at jeg da syntes selv at jeg var ganske tøff.

Jeg fikk også en annen venn som ikke bodde langt fra meg, Tore. Vi hadde helt like interesser hva gjelder heavy metal, og en dag da jeg skulle ut for å «vanke på hjørnet» av Tonsenhagen torg, der hvor alle de andre ungdommene var samlet, kom Tore mot meg. Han skulle hjem til meg fordi han hadde fått tak i en ny vinylplate. Da han møtte meg, fortalte han at han hadde fått tak i en vinylplate av musikkgruppa Venom. Han fortalte deretter at dette ikke var heavy metal, men black metal. Jeg hadde aldri tidligere hørt om black metal, så vi gikk tilbake hjem til meg for å høre på nyervervelsen.

Til min forskrekkelse klarte jeg ikke helt å gripe tak i at dette «fenget» og var kult å høre på. Tore var overstadig begeistret, men alt jeg kunne høre var en person som gjorde sitt ytterste for å forvrenge vokalene til det abstrakte, samt at bass, trommer og gitar ble usammenhengende hamret på. Det var for meg en gåte hvordan han kunne like dette.

En annen ting som gjorde at dette smakte forferdelig, var den klare symbolikken og stilen som både platecoveret, tekstene og gruppemedlemmene forfektet. Det gikk rett og slett ut på satan-dyrkelse.

Ikke lenge etterpå skjedde noe merkelig. Plutselig begynte jeg å like musikken, om vi kan kalle støyen for det. Jeg gikk fra et standpunkt med å hate denne musikken til å elske den. Jeg stilte meg selv heller ikke spørsmålet om hvordan det kom til å bli slik.

Jeg og Tore gikk dagen lang og sang, eller rettere sagt, hylte frem tekstene fra det som ble spydd ut av høyttalerne, både hjemme hos meg og hos Tore. Sangtekstene hadde innhold og titler som: «Welcome to Hell», «In League with Satan» og «Satanachist», bare for å nevne noe av alt det groteske vi forfektet ubevisst. Ja, ubevisst, for vi var ikke reelle satandyrkere. Vi syntes dette var rett og slett tøft, og vi følte oss tøffe.

Vi forfektet ikke annet enn rock’n roll og fyll, som en del av vår overbevisning måtte vi kle oss ut. Vi nektet hardnakket å gå i vanlige klær, og vi skulle ha kjetting og nagler. Vi skulle vise alle andre mennesker hvilke musikkgrupper vi idoliserte.

Det var viktig for meg å forfekte den symbolikken og musikkgruppene vi idoliserte. Det gikk mye i fremhevelsen av satandyrkelsen – selv om vi ikke praktiserte det – pentagrammer, opp-ned-vendte kors og baphomet-lignende bilder som vi merket og sydde på klærne våre. Men hva brukte vi alt dette til? Absolutt ingenting!

Etter hvert ble vi flere som fikk samme overbevisning og forfektet samme livsanskuelse, men det var ingen annen livsanskuelse enn å arbeide mot helgen for å oppleve helgefyll og for å dra på rockekonserter. Rockekonserter var selve premien. Da kunne vi med god samvittighet drikke midt i uken.

Vi kunne være en hel del personer som dro på konserter, og et høydepunkt med å dra på konserter var om vi havnet i en slåsskamp. Det gav en slags status og stolthet. Jeg antar at vi følte tilhørighet og fikk en slags flokkmentalitet i slike sammenhenger. I et par dager etter at vi hadde vært på konserter, kunne vi ha øresus som var en slags oppnåelse og bekreftelse på at vi faktisk hadde vært på konsert. Om vi anså noe som meritter, så var det oppnåelsen med å kunne være med på så mange konserter som mulig. Foruten det så var alt mulig annet kjedelig, men likevel sorgløst. Å vanke sammen i gjenger gav mening og bot på alt som bare var fåfengt og grunnløst tidsfordriv.

Fra rock’n roll til disco

Da Tonsenhagen huset en stor mengde ungdommer, fantes det et felles samlepunkt for det man kan kalle «celler» eller flokker av forskjellige individer som hadde mer felles hver for seg, men hvor alle ble samlet fra tid til annen. Det var et stort miljø. Der fantes hardbarkede alkoholikere, tunge heroinister, hasjnarkomane, kriminelle og de som bare tok seg en fest i ny og ne. Alle kom innom samlepunktet på Tonsenhagen. Jeg hadde mange «bestevenner,» men fra tid til annen skiftet jeg vennedeltakelse mellom de forskjellige «venne-cellene.»

Per og Pål hadde jeg kjent siden 1. klasse og vært sammen med fra tid til annen, og selv om de ikke falt så dypt ned og vandret under den mørke skyen av heavy metal og dens okkultisme som meg, hadde de selv funnet en annen forførende sti. Per og Pål hadde begynt å vanke nede i Oslo sentrum i helgene.

I Oslo sentrum fantes det et diskotek for ungdom under 18 år som ble kalt Number One/No.1, eller «Ener’n» som det også ble kalt. Det var et samlested for ungdom som fikk del i utelivets forførende glans og nytelse, selv om de der ikke fikk servert alkohol. Per og Pål hadde slik blitt introdusert til gjenger med navngjetne og populære personer. Det som gjorde deg populær på den tiden, var å være fryktet, eller «ærefryktet» om du vil.

Fryktet ble du om du var med og slåss, og spesielt om du klarte å gi juling. Rundt disse populære skikkelsene oppstod det mange rykter som til dels utartet seg til urbane legender om hvor farlige, hensynsløse og fryktede slåsskjemper de var. Per og Pål hadde blitt introdusert blant dem og hadde allerede mange venner, og ikke minst blant de populære slåsskjempene.

På den tiden var det to rivaliserende gjenger som flokket seg rundt «Ener’n». Det var pakistanere og noen få norske, og på den andre siden, i hovedsak filippinere med rundt halvparten etniske nordmenn. Dette var på den tiden da break dance-stilen hadde slått igjennom i Norge på midten av 80-tallet. Det hadde nylig blitt fremført og etablert break dance-grupper og tilsvarende graffiti løst spredt rundt omkring på østkanten i Oslo.

Per og Pål nødet meg til å kaste av meg kjetting og nagler, og heller bli med dem i det spennende og nye de nylig hadde blitt del i. Nølende valgte jeg å bli kvitt mine kjettinger og nagler, men tenkte at dette ville være med på å utvikle meg som person. Det var ikke lenger nok med å være anerkjent på lille Tonsenhagen. På mange måter følte man seg sårbar mot andre ungdommer og gjenger fra andre kanter av østkanten i Oslo. Om man ble akseptert blant Per og Pål sin nye gjeng – med tilhørende slåsskjemper – ville det bety beskyttelse. Det å si at man vanket i den og den gjengen, eller at man kjente den og den personen, så lå det automatisk personbeskyttelse i å fortelle andre at man assosierte seg med og personlig kjente andre populære ungdommer.

Om man gikk gatelangs opp og ned Karl Johans gate, kunne man føle en viss beskyttelse. Gjennom venner, og venners venner, fikk man nødvendig hjelp om man var i trøbbel. Hørte man noen rope: «Marta», da var det alltid slåsskamp på gang, og alle kjente, og kjente av kjente strømmet til. Om man da gikk opp og ned Karl Johans gate alene eller med venner, fikk man omgående hjelp om man var i trøbbel. Om man havnet i trøbbel i en 1:1-situasjon, ville den andre personen som ikke var en kjenning, og som da hadde forvillet seg i Karl Johans gate, ganske raskt få et nytt utgangspunkt med 10:1 eller mer i disfavør.

Første gang jeg ble med Pål til «Ener’n» utartet det seg ikke slik jeg hadde håpet. Det som var vanlig på en fredags- eller lørdagskveld for meg, var å bringe med meg en stappfull pose med øl hvor enn jeg gikk. Denne kvelden – første gang jeg ble med til «Ener’n» – ble jeg overstadig beruset. Pål hadde nødet meg i lang tid til å bli med, og han skulle introdusere meg til en av de mest profilerte personene i filippiner-gjengen. Pål bragte meg frem til en filippiner som het Bong, og han rakte frem hånden for å hilse på meg. Men på grunn av at jeg var overstadig beruset, hadde jeg ikke gjengjeldt gesten med samme respekt. Dette skjedde fordi jeg var så full og ikke kunne gjøre rede for hva jeg foretok meg.

Etter det jeg ble fortalt i etterkant, hadde Bong rakt frem hånden for å hilse, men jeg hadde klart det mesterstykket å rekke frem min egen hånd for å hilse, og for så å trekke den tilbake – noe som ble ansett for å være ganske respektløst.

Pål tok meg til side etter at vi hadde oppholdt oss der en stund og spurte meg om hvorfor jeg tidligere på kvelden hadde svart Bongs hilsen med slik respektløshet. Jeg kunne ikke svare annet enn at jeg ikke kunne gjøre rede for at jeg hadde oppført meg slik. Pål fortalte meg videre at etter denne hendelsen hadde jeg gitt et så dårlig førsteinntrykk at Bong hadde lyst til å gi meg juling. Etterfulgt av kveldens severdighet rundt «Ener’n» – med alltid påfølgende severdige slåsskamper til å se på – dro vi hjem på nachspiel hos Per hjemme på Tonsenhagen. Bong var også med, men Pål måtte drive aktivt diplomati for at jeg ikke skulle bli et nytt voldsoffer. Bare det at jeg var bestevenn med Per og Pål, var nok til at jeg ble spart. Jeg og Bong gjorde et nytt forsøk på å hilse, og det gikk mye bedre denne gangen. Etterpå fikk jeg erfare at Bong var en ganske trivelig kar.

Jeg følte meg nå akseptert og hadde nå fått innpass i denne norsk-filippiner-gjengen. Kjetting og nagler forsvant, og det eneste som gjaldt hver helg fra nå av var å dra til «Ener’n» i helgene. Livet kunne for meg ikke være mer interessant på dette tidspunktet. I tillegg til å vanke rundt «Ener’n», bestod fritiden av å dra til Oslo sentrum sammen med Per og Pål, treffe nye av deres venner og deres venners venner. Dette begynte da å bli riktig bra i forhold til min sosiale status, noe som jeg anså som meget viktig.

Gjenger

På samme måte som på Tonsenhagen, fantes det flere grupperinger eller celler av forskjellige personer i denne «by-gjengen». Det som ble ansett som en stor gjeng, var delt inn i mindre grupper eller celler som gikk mye sammen. Felles for alle var at man i løpet av en kveld traff på hverandre, enten utenfor «Ener’n» eller et eller annet sted i Karl Johans gate. Per og Pål begynte nå å bli delt inn i hver sin gruppe.

Per var egentlig førstemann fra Tonsenhagen som brøt ut og ble en del av dette miljøet. Per hadde på et tidspunkt, fra å være en ganske stusselig kar, nå blitt til en fryktløs våghals. Per hadde gjennom en gruppe andre våghalser på Frogner bad blitt en del av en gruppe som hadde for sport å stupe og «dødse» utfor stupetårnet som fantes der. Dødsing var – og er – halsbrekkende hopp fra høye stupetårn, som egentlig bare våghalser utfører.

Denne gruppen – som Per også var en del av – var også en del av en større gruppe av norske og filippinere som jeg senere fikk bli en del av. Per hadde fra dette stedet trukket seg gjennom nåløyet med å bli en av de beryktede slåsskjempene i dette miljøet. Per hadde etter hvert fått et navn som ble kjent over store deler av østkanten av Oslo. De fleste hadde hørt om Per og hva han var i stand til å utføre. Per ble kjent for å være gær’n og uredd – og han var dessverre en som utøvde svært grov vold.

Med tanke på volden så ville alle følge trenden på det tidspunktet. Alle skulle gå med Batanga-kniver – såkalte triksekniver – og kastestjerner, eller ninjastjerner som det også ble kalt. Det var slåsskamper både her og der i Oslo sentrum. Direkte oppgjør med den pakistanske gjengen og slåsskamper med andre mindre gjenger. Jeg kan ikke si at jeg var tøff nok til å bli med på de største konfrontasjonene, men det varte ikke lenge før jeg også var nødt til å kaste meg med – hvis man ble bydd til bråk. Det var uhørt å ikke tørre å slåss, med tanke på din sosiale status.

Uten å gå i detalj på hver og en enkelt voldshendelse, var de såpass grove at de ville generert korte til lange voldsdommer for de impliserte. Kanskje ikke i det snille Norge, hvor det finnes et rettssystem som muligens mer imøtekommer gjerningsmenn enn voldsoffer. Men nok om det, jeg fikk være med på å gi juling og å få juling.

Om jeg fikk juling, fantes det en kodeks om at jeg skulle hevnes. En gang ble jeg nedrent av en kar som kom løpende og ga meg en springskalle midt i ansiktet. Det eneste jeg husker var et søtt drømmeland for deretter å våkne opp etter 20 minutter i mitt eget blod, helt forfjamset over hvordan dette hadde skjedd. Arg og irritert begynte jeg å hyle etter hvem som hadde gjort dette mot meg, og spurte hva som hadde skjedd. Noen ropte til meg at Per stod over karen og slo og sparket ham til han ble bevisstløs. Jeg løp bort til ham for å bli med – og for å hevne meg – men jeg fikk beskjed av andre om at han hadde fått nok.

Per var akkurat ferdig med å hevne meg, og personen som hadde gitt meg springskalle lå bevisstløs tilbake på bakken, hvor andre deretter var nødt til å bære ham bort. Jeg vet ikke hvordan det gikk med denne karen, men av erfaring visste vi at ikke alle voldsepisoder som skjedde på byen på nattetid ble omtalt i avisene.

Narkotika

Som beskrevet inntil nå vil vel leseren forstå at dette ikke kunne lede til noe bra. Vel, det gjorde vel ikke det. Under hele oppveksten hadde skole og andre instanser klart å vise og fortelle oss barn og senere ungdom at narkotika ikke er bra – og vi var fullstendig overbevist. Jeg hadde helt opptil 16-års alder hatt den formening at narkotika var skadelig, og det skulle i hvert fall ikke jeg prøve. Min oppfatning var at fyll og fest var nok.

Jeg hadde jo klart å karre meg på en langsom måte gjennom skolegang på tross av det utsvevende livet jeg levde. Det som skulle forandre dette, var at en av mine nærmeste venner fikk introdusert meg for det.

Pål hadde selv blitt introdusert til hasj, og jeg hadde visst en god stund at han hadde startet å misbruke. Etter min overbevisning syntes jeg dette var en stor feiltakelse av ham, men da jeg ikke unnlot å henge sammen med Pål, ville det ikke vare lenge før jeg selv debuterte med en hasjpipe.

Det skjedde i sammenheng med vår ukentlige helgefyll med Karl Johans gate som destinasjon. Jeg hadde med meg min faste pose med øl, og rundt Akerselva ved Grünerløkka rastet jeg, Pål, Bong, Louis og Filip før vi kom inn til sentrum. De begynte «å mekke en tjall» som skulle fyres opp i en snadde, og jeg ville i utgangspunktet ikke være med, men som den eneste som ikke ble med ville jeg ikke begynne å degenerere min sosiale status nå – så jeg tok mine første puff av snadda.

Det jeg kan huske fra min narkotikadebut, er svært lite. Jeg husker at jeg i utgangspunktet var ganske brisen fra før, og etter å ha røyket min første pipe føltes det heller som jeg ble mer snydens full på ganske kort tid. Da vi senere gikk og kom bort til Karl Johans gate, lente jeg meg mot en lyktestolpe med armen for å ta meg inn igjen, og for å forsøke å se de andre menneskene og omgivelsene rundt meg.

Pål fortalte meg i ettertid at de forlot meg for å rave opp og ned Karl Johans gate, og etter en god stund kom de tilbake dit de hadde forlatt meg. Der fikk de se at jeg stod i samme posisjon – og på det tidspunktet antok jeg vel at jeg hadde stått der i fem minutter, men mer reelt opp mot én time. Tid og sted hadde der blåst helt bort fra sinnet mitt. Dette var mitt første møte med hasj.

Da jeg ennå ikke hadde hatt en ekte opplevelse med hasj, fordi jeg hadde drukket mye alkohol den første gangen, ville den andre gangen jeg røyket hasj gi den riktige indikasjonen på hva dette var. Siden jeg nå hadde debutert som hasjrøyker, ville det åpenbares hvilke andre av mine venner på Tonsenhagen som hadde kastet seg på misbruket.

Den andre gangen jeg røyket hasj, var jeg nok en gang sammen med Pål og en annen som het Torstein. Vi gikk ned i Styggdalen, eller «Styggda’rn», bare et steinkast fra Tonsenhagen torg – et usjenert tilholdssted hvor hvem som helst kunne utagere, og denne gangen skulle jeg virkelig få vite hva hasjrøyking var på både godt og vondt.

Det tok ikke mange minuttene før det begynte å svinge oppe i hodet på meg, samtidig som jeg ble overveldet av en indre frykt og angst. Jeg ble overstadig beruset og var nødt til å legge meg ned og lukke øynene. Jeg kunne høre helt tydelig at Pål og Torstein snakket i bakgrunnen, mens jeg selv følte at jeg fløt og svømte i en karusell med en angstopplevelse jeg aldri før hadde opplevd.

Pål og Torstein ville etter en stund gå, men jeg var bare nødt til å ligge der og håndtere og takle det som skjedde med meg. Etter en stund fikk jeg magetrøbbel og ble nødt til å gå på do med en eneste gang. Da jeg befant meg i skogen, var det ingen andre muligheter enn å bare sette seg rett bak en busk.

Naturlig nok var jeg avhengig av å få åpnet øynene for å finne rett plass for å sette meg, noe som var vanskelig da jeg hadde et veldig uskarpt syn av den intense rusen. Magen ga seg til kjenne og hadde dårlig tid – og her var det bare å sette seg så raskt som mulig. Når jeg nå forteller dette, vet jeg at dette er ganske ydmykende å fortelle, men om min opplevelse kan hindre andre i å oppleve det samme, kan jeg godt ofre min stolthet.

Etter en stund – der jeg satt og gjorde mitt fornødne – hadde min angstopplevelse begynt å avta, samtidig som jeg klarte å åpne øynene mine og kunne begynne å registrere omgivelsene rundt meg. Da så jeg i min store forskrekkelse at jeg hadde klart å sette meg ned i en eng av brennesler. Ja, det var faktisk en eng av brennesler, og der satt jeg med buksa nede.

Jeg var så overstadig beruset og bedøvet av hasjrus at jeg ikke merket smertene. Sakte men sikkert begynte hjernen min å bearbeide dette traumet, og så begynte smertene å tilta. Jeg dro meg selv raskt opp og hoppet ut av brenneslene i egen fortvilelse, eller rettere sagt, ydmykelse.

Jeg klarte å karre meg opp fra Styggdalen alene og kom opp til Tonsenhagen torg. Der satt Pål og Torstein utenfor kiosken. Og som det også skjer med de fleste som misbruker cannabis, så inntrer det en trang til søtsaker eller noe å spise.

Pål og Torstein sto og trykket i seg godteri og snop med et bredt flir om ansiktet og øyelokkene halvt lukket. Dette var et syn som var uvirkelig morsomt å se. Jeg brøt ut i den villeste latterkrampe. Pål og Torstein brøt også latter, og jeg hadde mitt livs største latterkrampe som bare fortsatte og fortsatte. Nå hadde den vonde opplevelsen blitt skjøvet til side, og jeg fikk oppleve denne siden av hasjrus som gjør at de fleste vender tilbake til stadig misbruk. Jeg var intet unntak, og fra nå av ble jeg en hasjmisbruker.

Det som kjennetegner de fleste hasjmisbrukere er at de ikke erkjenner misbruk, men at de røyker en gang i blant og mener derfor at det ikke er misbruk. Slik var det også for meg. Hyppigheten var liten til å begynne med, men det endte opp med etter noen år at jeg røyket hasj hver eneste dag.

Først hasj, så amfetamin

Ettersom vi ble noe eldre ble diskoteket «Ener’n» og «vankingen» i Karl Johans gate byttet ut med alkoholserverte diskotek med 18-års grense. Selv om flere av oss ikke hadde fylt 18 år ennå, klarte vi å trikse oss inn på disse utestedene. Dette var jo selvfølgelig det ypperste for oss, og selve måloppnåelsen for helgen, det å få komme inn på nattklubb med 18-års grense.

Nå hadde flere begynt å misbruke hasj på Tonsenhagen, og det var et ikke ubetydelig antall personer som hadde begynt. Det hadde nå blitt etablert et større hasjmiljø, og «vankingen» i Oslo sentrum hadde begynt å avta til fordel for lokalt hasjmiljø i sammenheng med periodiske turer på nattklubber i helgene.

Pål hadde for meg alltid vært en pioner som søkte nye utfordringer og opplevelser. Pål hadde nå testet amfetamin for første gang. Og som med min oppfatning av narkotika før jeg testet hasj for første gang, var mitt standpunkt at amfetamin skulle jeg i hvert fall aldri prøve.

Pål hadde nå eksperimentert en del med amfetamin, hadde jeg hørt rykter om, og da jeg så Pål påvirket for første gang, hadde jeg ikke forestilt meg helt riktig hvordan han ville oppleves. Pål virket veldig opplagt og fornøyd med seg selv. Han utstrålte utrolig selvkontroll og var meget behagelig å prate med. Han var ivrig på å prate og sa han følte seg skikkelig konge. Han var ikke mottakelig for fyllerølpete prat og negative holdninger, som vi alle andre utsondret fra vane. Han ville nå heller være sammen med andre som var påvirket slik som han selv, fordi han ville ikke ha dårlige vibrasjoner. Eller dårlige «vibber», som han kalte det.

Pål var fortsatt med oss, men fra tid til annen søkte han til amfetamin-miljøet når han hadde lyst på det. Dette var jeg ikke interessert i, da jeg oppfattet mange av personene i dette miljøet som ganske tunge rusmisbrukere, og som jeg ikke ville assosiere meg med selv. Men Pål snakket mye om hvordan amfetamin virket og hvor kult det var. Han syntes det å gå på nattklubb var mye mer gøy, og han var våken hele natten. Ingenting gikk ham forbi, og han hadde mye mer utbytte av å gå på byen påvirket av amfetamin.

Pål klarte å bygge inn mange gode argumenter for hvorfor man skulle prøve amfetamin. Jeg var jo en som søkte det ypperste av spenning, fest og glede, men forsto at amfetamin-misbruk holdt til blant de som brukte sprøyter, og der var grensen satt for hvor langt jeg var villig til å strekke meg. Jeg skulle absolutt ikke bli noen «junkie». Pål forsikret meg om at det var heller ikke han interessert i å bli. Han hadde den oppfatningen at så lenge man sniffet amfetamin, ville man bli naturlig sliten og sår i nesegangen etter noen dager. Man ville av naturlige årsaker avslutte festen før mandag etter helgen, slik at man kunne gå på jobb.

Jeg kan ikke erindre alle forhold rundt den første gangen jeg testet amfetamin, men det skal være sagt at det var fullt og helt min egen vilje som dro det i gang. Jeg var i hvert fall sammen med Pål første gang jeg sniffet i meg amfetamin.

Jeg og Pål hadde vært hos noen «makkafrikere» på Bjerke hvor vi kjøpte amfetamin og sniffet i oss en linje, og mens vi gikk tilbake til Tonsenhagen, gikk jeg og ventet på at jeg skulle føle noe ekstraordinært. Jeg forsøkte å kjenne etter følelsen av rus der vi trasket av gårde. Jeg kunne ikke kjenne noe spesielt, men plutselig kjente jeg at jeg hadde behov for å gå raskere, samtidig som jeg fikk en følelse av at det kjentes utrolig deilig å bare gå og gå. Samtidig følte jeg at mitt resonnement ble bedre, der hvor jeg og Pål gikk strevende oppover Årvollveien.

Jeg begynte nå å gjenkjenne den kongefølelsen over eget liv slik som Pål hadde forklart tidligere. Jeg syntes hele opplevelsen var helt fantastisk og følte en forelskelse i stoffet med en gang der og da. Men takk og lov at forelskelsen ikke varte i evigheter. Når stoffet skulle ut av kroppen, eller når virkningen startet å avta, var det som en klump av uro og angst som satte seg i magen. Det hadde vært helt konge å være på byen, og det med å være opplagt og våken hele natten igjen.

Søndagen kom plutselig, og jeg fikk vite hvordan dårlige «vibber» fikk meg til å lengte tilbake til tilstanden før man inntok stoffet.

Pål hadde hatt rett i at det fantes en måte å begrense misbruket på. Dessverre er det slik at mange ikke klarer å sette grenser for amfetamin-misbruket sitt. For meg ble det ikke noe utstrakt misbruk av amfetamin, da jeg hadde fått kjennskap til det og så den ufordelaktige baksiden av medaljen med misbruk over lengre tid. Det kostet også mye penger, noe jeg ikke hadde for mye av. Det ble kun med en «speedtrip» fra tid til annen ved siden av mitt hasjmisbruk.

Å leve på kanten

Tonsenhagen er et sted som er sammensveiset med Årvoll, og stedet har en historie med stor belastning av alkoholisme og narkotika. Fra tidlig på 70-tallet har det opp gjennom tidene blitt mange triste skjebner og mange fortvilte foreldre. Mange har dødd av overdose og av alkoholisme. Stedet har heller ikke vært fritt for vinningskriminelle ved siden av narkotikasalg.

Jonny var en heroinist som fra tid til annen kom innom Tonsenhagen for å slå av en prat, eller for å selge noe tyvgods. Han var rundt 10 år eldre enn oss andre og var en person som hadde begynt sitt narkotikamisbruk med hasj da han var yngre. Jonny oppholdt seg for det meste nede i sentrum hvor han ravet omkring på stadig jakt etter penger og heroin. Om man ønsket seg noe spesielt, kunne man bestille det hos Jonny, hvor han dernest stjal det og solgte det til deg for slikk og ingenting.

Jonnys skjebne visste vi godt om, der han gikk inn og ut av fengsel på grunn av vinningskriminalitet. Det var noen små saker her og der som ble samlet opp, og han fikk noen små fengselsstraffer periodisk som var nok til at han fikk en pause fra sitt heroinmisbruk. Jonny var en som hadde levd overraskende lenge som heroinist, muligens fordi han var nødt til å sitte for noen smådommer i fengsel fra tid til annen.

Vi kunne klart og tydelig se hva vinningskriminalitet og heroinmisbruk ville lede til. For meg stod han frem som et eksempel til skrekk og advarsel. Det samme skulle ikke skje med meg. Jeg hadde en svak underliggende styrke, til tross for omstendighetene, med tanke på å bli utdannet til et yrke. Jeg var nødt til å arbeide for dette, selv om jeg hadde lite motivasjon. Jeg var ikke interessert i å begynne med vinningskriminalitet, da jeg så at alle som utførte det ble tatt av politiet. Alle ble tatt før eller senere.

Da jeg utelukket å bli med andre venner på småbrekk i butikker, biler og hjem, utelot jeg å bli registrert med politisaker som mange andre ble. Men det betydde ikke at politiet ikke var til stede på Tonsenhagen. Det var mye fyll og støy som beboere klaget over. Vi ble heller ikke spart for politirazziaer som jaktet på hasj og hasjselgere. Og politirazziaer skulle jeg få oppleve, og det flere av dem.

Vi var vel knapt fylt 17 år, jeg, Pål og Louis. Vi satt på gutterommet til Pål og hadde et lite vorspiel før vi skulle ut på byen. Pål hadde på denne tiden blitt en småselger av hasj og det hadde onkel politi klart å få med seg. Og mens vi satt og drakk noen øl, åpnet gutteromsdøren og det sto to enorme karer som var sivilkledd politi. Vi måpet og ble helt stumme, samtidig som det var meget skremmende da ingen av oss hadde vært med på noe lignende. Heldigvis for oss hadde ikke Pål med seg noe hasj hjem, men de var der for å finne hasj og begynte deretter å romstere hele gutterommet til Pål. Da de ikke fant noe, begynte politimennene å bli mer hyggelige, de takket for seg og gikk.

Det som var det pinlige og sørgelige i denne situasjonen, var at begge Påls foreldre var hjemme. Det var de som hadde lukket opp for politiet. Hvor mye kval foreldre må gjennomgå på grunn av at barna deres gjennomfører feil valg i livet?

Det var flere personer i hasjfriker-miljøet på Tonsenhagen som bodde for seg selv, og der satt vi i forskjellige hjem, alt ettersom hvor hasjen befant seg til tider. Slike sammenkomster av masse menn og unggutter samlet kunne ikke skjelne annen tro blant andre beboere enn at det var rene narkoreir. Og det var de. Politiet kom på døra fra tid til annen. Noen ganger lirket de seg inn uten at du hørte at de kom gjennom utgangsdøra, og andre ganger hadde vi først oppdaget dem utenfor. Da åpnet vi heller døra for dem, slik at vi kunne slippe at de brøt opp og ødela døren. Da hadde vi i forkant enten røyket opp all hasjen, eller det var så lite mengder hasj til stede at de ikke brydde seg om annet enn å ta det med seg uten å gi andre sanksjoner. Politiet var bare interessert i å finne store kvantum, men det fantes aldri i hjemmene. Større kvantum var alltid lagret langt borte fra allfarvei.

Dagene bestod i å komme seg på jobb fra mandag til fredag, for deretter å skrape sammen penger til en bytur og hasj. På hverdagene etter at jeg kom hjem fra jobb, var det et stadig kval etter å skrape sammen til en «beis» med hasj, eller finne venner og komme i sammen med noen som hadde, og som var villig til å røyke med deg av det de hadde.

Jeg hadde ingen fremtidsvisjoner i det hele tatt. Dette høres jo ganske sørgelig ut, men saken er slik at jeg ikke var deprimert på tross av den enkle og sørgelige livsanskuelsen jeg hadde. Det var slik livet fortonet seg for meg. Summen og erfaringen fra tidlig barndom og oppvekst var alt jeg eide. Det var kun dette jeg visste om.

Det var slik min hverdag foregikk inntil jeg en dag fikk innkalling til militærtjeneste. Kort tid etter at jeg hadde fylt 19 år, fikk jeg innkalling til 12 måneders tjeneste i infanteriet. Dette var obligatorisk for alle 19-åringer på den tiden, og ingen slapp unna. Jeg møtte opp på Evjemoen i januar i 1989 for deretter å bli sendt til Brigade Nord i Harstad.

Dette syntes jeg var spennende og det gav meg en motivasjonsgnist til å bli noe bedre, men jeg visste ikke til hva. Jeg syntes militærtjenesten var meget inspirerende og jeg hadde en ganske grei tid i forsvaret. Der fikk jeg utdanning som anleggsmaskinfører, og på grunn av stadig behov for bistand fra oss som kjørte anleggsmaskiner blant mange forskjellige avdelinger i Hæren, hadde vi det ganske fritt og behagelig.

Jeg trodde først at jeg var fri fra hasjrøyking og festing da jeg kom inn til tjeneste, men det tok ikke lang tid før jeg ble kjent med andre hasjfrikere i militæret. Påfølgende ble det da selvfølgelig fest, fyll og hasjrøyking. Dette ble da igjen det mest ultimate av hygge en kunne tenke seg under tjenesten.

Jeg hadde begynt å føle at jeg utviklet meg til mann ved at jeg ble stilt til ansvar og at jeg måtte følge opp ansvaret jeg hadde blitt tildelt. Jeg ble i stedet en forsterket versjon av den personen jeg allerede var før jeg kom inn i tjenesten.

I tenårene før jeg kom inn til militærtjeneste, kan jeg ikke si at jeg syntes slåssing var spesielt kult, men det var bare noe man var nødt til å gjennomføre fra tid til annen. Bjørn var en hasjfriker som jeg ble kjent med i tjeneste, og han hadde drevet med Tai-boksing. Vi begynte å trene sammen, og jeg syntes dette var interessant. Jeg hadde jo drevet med karate og boksing i min barndom, og teknikken satt bra. Dette var noe som passet meg meget bra. Det som ikke var så bra, var at jeg ble tiltrukket av å slåss når vi dro på byen for å feste. Jeg trodde slåssing var noe jeg hadde vokst fra meg, men det virket som om det var helt greit å slåss på byen under militærtjenesten.

Da dette kun skjedde i fylla, og det skjedde mot menn i andre kompanier i samme militærleir, ble det alltid en flau og ydmykende opplevelse å se igjen impliserte parter i ettertid.

Under 12 måneders tjeneste, tre måneder i sør og ni måneder i nord, var det ikke mye permisjon vi fikk del av. Det føltes som om jeg hadde vært hjemmefra i ett år i strekk under hele militærtjenesten, og det var veldig rart å komme hjem igjen. Jeg følte meg som en ny og annerledes mann, men der hjemme hadde ikke mye forandret seg. Jeg hadde vel ikke blitt noen ny mann, men jeg hadde begynt å føle meg forbedret.

Det gikk forholdsvis raskt å komme tilbake i den samme situasjonen jeg befant meg i før jeg dro ut til tjeneste. Jeg tok opp min gamle jobb som anleggsgartner, og min mor nødet meg til å finne meg et eget sted å bo. Hun mente at jeg nå var voksen og var nødt til å stå på egne ben. Det føltes veldig rart, fordi jeg ikke ville flytte fra Tonsenhagen. Jeg ville være nær mine venner, da jeg følte at det var alt jeg hadde her i livet.

Jeg følte meg heldig da jeg fikk tak i en to-roms leilighet på Tonsenhagen senter som jeg fikk leie. Det tok ikke lang tid før det ble et av flere møtesteder for andre hasjfrikere. Det var noe jeg mislikte sterkt, fordi jeg hadde et ønske om å finne frem til en mer fremtidsrettet vei for livet mitt, men jeg var sjanseløs. Jeg var bundet av hasj og det miljøet jeg tilhørte. Jeg dimitterte fra tjeneste januar i 1990, og samme år på høsten sluttet jeg i jobben min som anleggsgartner.

Etter militærtjenesten – da jeg hadde bodd under ett år i min toroms leilighet – skjedde det at jeg fikk jobben min langt opp i halsen, og jeg var utbrent i yrket jeg hadde hatt siden jeg ble lærling som 16-åring. Jeg var nå snart 21 år gammel, og ble uten jobb. Uten jobb hadde jeg ikke mulighet til å håndtere mine bokostnader, så jeg mistet leiligheten min som jeg leide. Jeg hadde nå ingen andre muligheter enn å be min mor om nåde til å flytte tilbake til mitt gutterom, noe hun motvillig innvilget.

Kapittel 2: Min reise til Sion

Ett nytt liv unnfanges

Jeg har inntil nå bragt leseren gjennom deler av min barndom og bakgrunn, men bli med videre og la meg fortelle om noe enestående som skjedde videre. Det er selvfølgelig mye mer som har skjedd enn det jeg har fortalt om, men det er ikke det som er hensikten og formålet med denne boken. Det å fortelle om hvor stakkarslig og forferdelig jeg har hatt det. Formålet er å fortelle om hvordan mitt liv ble totalt forandret i forhold til det som inntil nå har blitt beskrevet som min arv og lodd i livet.

Gjennom mine dager forholdt jeg meg som arbeidsløs og jeg hadde lite å foreta meg – det var lite med tiltak og jeg ville snart bli 21 år. Jeg satt for det meste hjemme på dagene og ventet på at mine venner skulle komme hjem fra jobb, slik at jeg kunne henge sammen med dem resten av kvelden. I denne situasjonen fikk jeg mye tid til å tenke, og jeg tenkte på både det ene og det andre. Jeg følte meg ikke deprimert, tross situasjonen jeg befant meg i.

På denne tiden begynte det å skje forskjellige ting rundt i verden. Saddam Hussein hadde nylig invadert Kuwait høsten 1990, og USA hadde begynt å slå på stortromma. Det så ut til at hele verden skulle kaste seg ut i en ny konflikt. Sovjetunionen og Jugoslavia stod for fall. Flere stater i både Sovjetunionen og Jugoslavia ville bli uavhengige stater, noe som ikke skjedde uten krig og fordervelse, slik vi kjenner fra historien fra flere satellittstater i Sovjet og de forskjellige krigene i det tidligere Jugoslavia, med påfølgende folkemord og internasjonal intervensjon.

Den første internasjonale intervensjonen jeg la merke til skulle skje i Kuwait og Irak. Jeg hadde selv tjenestegjort i Norges beredskapsstyrke som eventuelt skulle stå klar om Sovjetunionen ville angripe fra ytterste nord. Det hadde jo ikke blitt noe mer ut av denne kalde krigen annet enn beredskap for min del, og slik kjenner de fleste av oss igjen den kalde krigen mellom øst og vest.

Ikke ett eneste skudd ble avfyrt. Men nå føltes alt annerledes – og hva var denne følelsen? Jeg begynte å erindre noe jeg hadde hørt tidligere, noe om en tredje verdenskrig og at den var spådd eller profetert. Jeg husket noe om en kar som hette Nostradamus, at han visstnok hadde profetert om den tredje verdenskrig og verdens ende – eller noe slikt.

Jeg ble nå veldig opptatt av eksistensielle og andre filosofiske tanker. Jeg ble opptatt av å bli opplyst og ville gjerne finne ut av om det var en sammenheng med noe i disse tidligere profetier og alle de nye begivenhetene som var i bevegelse i nyhetsbildet av verden.

Det var noe som klødde, men jeg visste ikke hvor. Fast bestemt på å finne ut av dette, dro jeg av sted til biblioteket for å finne en bok om Nostradamus. Og det fant jeg. Deretter gikk jeg hjem for å studere, og for en som aldri har spesielt likt å lese, ble ikke det å lese mer interessant av å lese Nostradamus. For meg ble det en suppe av uforståelige poetiske vendinger. Jeg ble ikke mye klok av dette, og jeg la det fra meg.

Men denne kløen ville ikke gi seg. USA hadde nå kommet godt i gang med sin Operation Desert Storm i koalisjon med de sterkeste landene i NATO. Det var noe som var i ferd med å skje. George H. W. Bush hadde også tidligere under denne krisen i Kuwait talt, ikke bare til det amerikanske folket, men til hele verden om den nye verdensorden.

«Vi står i dag ved et unikt og ekstraordinært øyeblikk. Krisen i den Persiske Gulf, så alvorlig som den er, tilbyr den også en sjelden mulighet til å bevege oss mot en historisk periode med samarbeid. Ut av disse urolige tider kan vårt femte mål – en ny verdensorden – dukke opp. En ny æra friere fra trusselen om terror, sterkere i sin søken etter rettferdighet, og mer sikker i søken etter fred. En tid hvor nasjonene i verden fra øst og vest, nord og sør, kan blomstre og leve i harmoni…» George H. W. Bush (September 11, 1990) foran kongressen i USA.

Ordene om en ny verdensorden betydde vel ikke så mye annet for meg og andre vanlige mennesker annet enn vakre politiske klisjeer som man raskt glemmer eller legger bort. Men disse ordene fra George H. W. Bush skulle få en bokstavelig mening senere. Men la meg heller fortelle videre hva som skjedde.

Om man kan kalle det hukommelse eller erindring av ting man har hørt, eller kanskje subliminalt, så lå det et eller annet langt nede i mitt sinn angående verdens ende, om ikke blant Nostradamus' skrifter. Det var et eller annet om Antikrist, slik man hadde sett gjennom filmene The Omen – og det var fra et eller annet sted i Bibelen. Johannes åpenbaring eller noe slikt, hvor det står om Antikrist, bibelversene og skrifter som filmene The Omen var hentet fra, eller var tuftet på.

Jeg erindret selvfølgelig hvor 666 kom fra. Det var jeg innlest med i min heavy metal-fortid, med en av de mest kjente sangene fra gruppa Iron Maiden og sangen: «The Number of the Beast».

Jeg visste at dyrets tall 666 var hentet fra Johannes åpenbaring i Bibelen, men jeg visste ikke noe mer enn det.

Tanken på å eventuelt finne ut noe om verdens ende i Bibelen begynte å slå meg, men tanken på å sette meg ned og slå opp i en bibel og lese fra den føltes ydmykende og skammelig for meg. De som leste i bibelen var for meg bare noen svake kristne dotter som ikke fikk til noe i denne verden. Mennesker som var slaver under forførende mennesker og organiserte sekter.

Den eneste forbindelse jeg hadde hatt med kristendom var da jeg ble konfirmert – og jeg ble kun konfirmert fordi jeg da kunne få penger. Som konfirmant skulle man gå fast til presten i ett år. Jeg var der to-tre ganger og hadde ikke grunnlag for å bli konfirmert, men presten lot meg bli konfirmert likevel. Men om jeg så skulle slå opp i en bibel, ville ikke min intensjon være å bli en kristen, så det kunne ikke gå så ille med meg som med disse ynkelige kristne.

Jeg satt hjemme alene og det var ingen der som kunne se om jeg åpnet en bibel. Det var denne kløen i meg som jeg ikke visste hvor den var lokalisert. Men der jeg gikk hjemme på dagtid, var jeg alene i stua. Jeg gikk over til min mors enkle bokutvalg, og der kunne jeg faktisk se at min personlige utgave av Det nye testamentet, som jeg hadde fått på skolen, fortsatt fantes i hjemmet vårt. Ganske artig, tenkte jeg. Den hadde jeg ikke tatt i siden jeg gikk på Tonsenhagen barneskole, den skolen hvor vi ba Fader vår hver eneste morgen. Vi hadde fått denne boken til odel og eie fra skolen, og den hadde kun blitt lest på skolen. Jeg syntes faktisk det var litt morsomt, og jeg satte meg ned og åpnet opp boken Det nye testamentet, fyrte opp en sigarett og begynte å bla litt igjennom.

Jeg visste i utgangspunktet hva innholdet i boken var, men jeg hadde aldri satt meg ned og lest ut av boken på egen hånd. Jeg anså vel heller ikke denne boken for å være verdt mer enn noen gamle aviser, noe verdiløst som man enkelt kaster. Men denne boken hadde likevel ikke blitt kastet. Den hadde blitt bevart og sto der pent og ventet på meg, der i min mors enkle bokhylle.

Det første som falt meg inn var å gå direkte til skriftstedet der hvor det står om Antikrist og dyrets tall, 666. Det visste jeg at jeg kunne finne i Johannes åpenbaring, men det skulle ikke være like enkelt. Det viste seg for meg å være like håpløst å lese i Johannes åpenbaring som det var å bla gjennom Nostradamus' profetier.

Jeg leste gjennom Johannes åpenbaring, men kunne ikke finne en tydelig link mellom dyrets tall og merke, samt personen Antikrist, slik jeg hadde en formening om at han var, slik jeg hadde sett det gjennom The Omen-filmene. Boken ble satt tilbake i bokhyllen og jeg bar av sted for å treffe mine venner på kvelden og var fri for enhver refleksjon resten av den dagen.

Over dagene som ville komme, hadde noen ord av teksten festet seg i sinnet mitt fra det jeg hadde lest i Johannes åpenbaring. Jeg tenkte vel på det da jeg leste det, jeg glemte det igjen, for så å tenke på det igjen. Det stod flere steder og jeg hadde lest det flere ganger, kanskje det var derfor jeg husket det, men teksten og ordene som jeg leste var:

«Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene…»

Teksten og ordene var i grunnen litt mystiske, tenkte jeg. Men ikke mer enn det. Jeg var nok bare en hobby-filosof når jeg kjedet meg. Når kvelden kom og jeg kunne vanke sammen med mine venner igjen, og jeg fikk en blås med hasj, så var jeg akkurat der jeg ville være.

Dager kom og dager gikk – men denne kløen kom fra tid til annen. Jeg følte at det var noe ugjort med denne boken Det nye testamentet. Nok en gang gikk jeg bort til min mors enkle bokhylle og satte meg deretter ned med Det nye testamentet igjen. Det var kanskje tredje gangen jeg hadde gjort det. Inntil da hadde jeg bare lest i Johannes åpenbaring, men en annen tanke slo meg plutselig: «Hvem var denne Jesus egentlig, og hva var det egentlig det stod om Ham inne i denne boken?»

Fra å inneha en verdi som gammelt avispapir, begynte jeg nå faktisk å se på resten av innholdet i Det nye testamentet som noe som kunne være verdt å vite mer om. Kanskje det stod noen andre steder i boken om Antikrist, dyrets merke og endetiden? Ja, ja, tenkte jeg med meg selv, jeg har ikke noe annet å foreta meg og det er ingen andre som ser meg, eller vet at jeg leser i denne boken. Vi kjører på!

Det tok meg noen dager å lese gjennom hele Det nye testamentet, og for en som nesten aldri hadde lest gjennom en bok, var dette voldsomme greier. Men det var ikke mer enn jeg kunne greie. Jeg hadde god tid der jeg gikk arbeidsløs og ikke hadde noe annet å foreta meg. Det at jeg hadde lest gjennom alt var jeg ganske stolt av, men hva fikk jeg ut av det? Ikke mye egentlig. Språkdrakten var veldig forskjellig fra det jeg var vant med. Det var mange norske ord som jeg aldri hadde hørt før, og derfor fikk jeg vel ikke med meg alt. Boken ble satt tilbake og verden forble slik den alltid hadde vært for meg.

Åpenbaring

Pål hadde begynt å få en del tid til overs på dagtid. Det passet meg meget bra da jeg kjedet meg en del. Pål hadde ikke sertifikat, men det hadde jeg. Jeg hadde ikke penger, men det hadde Pål. Han kjøpte en bruktbil som jeg da for det meste fikk kjøre rundt i, samtidig som jeg kjørte ham rundt omkring som en sjåfør. Pål drev med en del lure forretninger, men som han skånet meg for ved å ikke la meg vite for mye om. Jeg følte meg som plommen i egget. Jeg fikk kjøre rundt i bil på dagtid, jeg slapp å jobbe, samtidig som Pål røyket en masse hasj på meg. Jeg følte at livet smilte til meg der og da – men det var den der tingen med denne kløen som kom tilbake helt uanmeldt.

I dagene som fulgte, følte jeg at jeg bare var nødt til å ta ned Det nye testamentet og lese det en gang til. Jeg stilte meg selv spørsmålet om hvorfor jeg egentlig ikke forstod det jeg leste. Jeg fikk en slik trang til å presse meg selv til å forstå. Jeg anså meg selv for å være en enkel sjel, men det var jo ingen som visste om mine begrensninger når det gjaldt personlig kunnskap. Det med å teste seg selv ville jo ikke føre med seg noe negativt? Her stod jeg lavt i livet og det kunne bare gå oppover.

Jeg satte meg faktisk ned med Det nye testamentet igjen, og hvorfor gjorde jeg det? Det var noe mystisk, følte jeg. Selv om jeg ikke forstod det meste som jeg hadde lest, var det som om jeg ble sulten på å forstå hva som stod der. Nå ønsket jeg å forstå, og sa til meg selv: om jeg skjerper meg og konsentrerer meg, vil jeg få mer ut av lesingen.

Det å lese i en bok var en sjelden anstrengelse jeg foretok meg. Som regel var det jeg leste nødt til å inneha en tabloidverdi før jeg leste en tekst mer enn en halvtime til sammen, og her satt jeg og anstrengte meg for å lese i noe så tørt som Bibelen? Det hele var ganske absurd, men fra å kjenne en abstrakt ukjent kløe som befant seg et eller annet sted, hadde denne kløen nå begynt å ligne på sult. Sult etter å vite mer – men vite hva? Det forstod jeg ennå ikke.

Ettersom jeg nå hadde lest en del, begynte jeg å akseptere denne karen Jesus. Jeg begynte å akseptere at Han faktisk kunne være Guds sønn, men det var ikke slik at jeg av den årsak ble kristen. Nei, jeg hadde ikke som forsett å bli kristen. Jeg var bare nysgjerrig og ville jo bare vite om forskjellige ting, foreta litt undersøkelser på egen hånd. Og det gjorde jeg, fordi det var ingen prest eller representanter fra andre trossamfunn som satt der og fortalte meg hva som stod i teksten, eller hva alt betydde.

Jeg syntes selv at jeg slik fikk del i en objektiv fremstilling av Bibelen, ved at jeg selv kunne forme min egen forståelse. Forståelsen var ikke farget av andres meninger, der jeg satt i all hemmelighet og leste i Det nye testamentet. Slik var mitt foretagende på en dag: På dagtid satt jeg enten hjemme og leste i Det nye testamentet, eller kjørte rundt med Pål og vanket sammen med mine hasjkamerater.

Det var dager jeg ikke leste, og jeg satt bare og tenkte på hva jeg hadde lest. Jeg satt og reflekterte over alt det jeg hadde forstått, men jeg tenkte også mye på det jeg ikke forstod. Jeg husker jeg satt på kjøkkenet og lot tankene fare over refleksjoner fra det jeg hadde lest. Med ett kom det plutselig opp en tekst fra Johannes’ åpenbaring i mitt sinn. Det var som alle ordene kom på en gang. Det var som om ordene ble levende og de rørte ved mine innerste følelser, og de lød:

«Og djevelen som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profeten er. Der skal de pines dag og natt i all evighet.»

Dette var nå ikke lenger en tekst svart på hvitt. Det var ord som hadde med meg å gjøre. Det hadde med min skjebne, mitt utfall og min dom å gjøre. Om jeg skulle være så dum at jeg fulgte denne verdens undergang med evig fortapelse. Ordet «evighet» runget i meg som om jeg hørte det i ekko. Jeg følte en forferdelig nød i mitt indre om min egen fremtid, ikke her på jorden, men hva som ville skje med meg etter døden. Noe forferdelig.

Jeg satt der med en dyp, dyp kval i mitt indre. Jeg var rystet i mitt indre og jeg kunne ikke finne ord, bare følelser. Det var følelser i mitt indre som uttrykte ord: «Hva skal jeg gjøre? Jeg vil ikke gå fortapt.»

Heldigvis for meg var det ikke stemmer jeg hørte. Da ville vel hele denne opplevelsen blitt noe mer traumatisk enn den ble. Jeg forsøkte å riste det av meg. Det var jo heller ikke dette jeg hadde beregnet skulle skje med meg. At jeg skulle begynne å tenke på evigheten og evig fortapelse. Det hele hadde nå vendt i en retning jeg ikke hadde tenkt på eller kunne forutse.

Jeg fortsatte å leve slik jeg hadde for vane. Jeg fikk ingen dramatisk omvendelse der og da, men jeg hadde fått helt nye ting å tenke på. Det jeg tenkte på var veldig mye av det jeg hadde lest i Det nye testamentet. Tankene kunne komme som om det var noen som leste direkte sitater fra teksten i mitt indre. Det kunne være spørsmål og svar om hverandre. Det var mye jeg nå hadde begynt å tenke annerledes på. Svarene kom alltid tilbake til at det var ingen annen utvei enn den Jesus talte om.

Nå som jeg visste sannheten måtte jeg ta et valg. Jeg kjente sannheten, og jeg kunne ikke vende ryggen til den. Da ville jeg gå fortapt. Det hadde nå blitt en anerkjennelse og sannhet for meg. Der satt jeg i min ensomhet og ville tilegne meg kunnskap – kunnskap som ville forandre alt for meg. Det hadde ikke vært noen mennesker til stede som hadde påvirket meg, brukt overtalende ord og vist meg noe som helst. Nei, jeg satt helt for meg selv, og det fantes intet sted i verden hvor jeg kunne gjemme meg for sannheten som nå hadde blitt åpenbart for meg.

En overnaturlig opplevelse

Jeg kunne gå rundt i dagene som gikk med en følelse av tap, at jeg hadde tapt hele verden. Alt jeg holdt kjært hadde jeg nå mistet, følte jeg. Men kanskje bare når jeg var for meg selv, fordi jeg forandret ikke noe spesielt på min livsstil. Alt var akkurat som før. Det var vel fordi jeg ikke visste hvordan eller hva jeg skulle gjøre. Det eneste jeg kunne finne trøst i var å lese i Det nye testamentet – for jeg visste nå at svarene på alle mine spørsmål fantes der.

Dagen skulle komme som ville forandre alt. Inntil nå hadde jeg gått fra nysgjerrighet på om det var sant at det var en ende på verden, fra der til Bibelen og lette refleksjoner om dens innhold, til sannhetserkjennelse om fortapelse, og at løsningen fantes et eller annet sted hos personen Jesus. Det skulle ikke skje på den måten jeg kunne tenke meg frem til, eller kunne fantasere meg frem til.

«…Det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt, det som heller ikke kom opp i menneskets hjerte, det som Gud har forberedt for dem som elsker Ham.»

Og det skulle komme til meg slik:

Da jeg satt og leste, skulle Gud åpenbare seg og gi seg til kjenne på en slik måte som jeg ikke kunne forestille meg. Jeg satt og leste, og i det ene øyeblikket ville ordene jeg leste bli et direkte svar på spørsmål og tanker jeg hadde i mitt indre. Det var som om ordene ble levende, og mitt indre ble ett med ordene som jeg satt og leste svart på hvitt. Det var som en stemme, men likevel ikke. Det var ikke betinget av fysiske sanser som hørsel eller andre følelser. Det kom fra mitt indre, og det kom i full kraft. Det fantes ingen tvil. Der og da visste jeg at jeg hadde en overnaturlig opplevelse. Jeg har mange ganger forsøkt å fortelle, eller forklare hvordan denne opplevelsen var, men som jeg siterte ovenfor, og som forklarer det på beste måte:

«…Det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt, det som heller ikke kom opp i menneskets hjerte, det som Gud har forberedt for dem som elsker Ham.»

Det skjedde med meg. Jeg kunne ikke se det med mine egne øyne. Jeg kunne heller ikke høre det med mine egne ører, og jeg klarte definitivt ikke å tenke ut på egen hånd hva som ville skje – det at Gud ga seg til kjenne for meg. I det samme ble jeg fylt av en inderlig glede. Her satt jeg og hadde en overnaturlig opplevelse av Gud selv. Det føltes som om jeg hadde blitt Lottomillionær. Jeg hadde virkelig vunnet prisen.

Disse ordene som ble levende for meg, var nøyaktige ord som jeg hadde behov for å vite. Det var kunnskap og viten om hvordan jeg skulle gå frem for å velge å vandre i Hans frelsesplan for meg. I tiden som fulgte ville disse opplevelsene komme fra tid til annen, men ikke slik jeg forventet. De ville komme i det rette øyeblikk, slik at jeg kunne klart se hva som var riktige valg, og hva som ikke var det. Hvordan jeg skulle tenke rett, tale rett og handle rett. Det hele startet med at jeg sluttet å banne og sverte. Deretter at jeg sluttet å krangle med min mor og lyve for henne. Selv om hun ga meg huden full av kjeft, ville jeg stå min tålmodighetsprøve uten å ta igjen overfor henne. Det ville vært helt utenkelig at min mor kunne stå og kjefte og smelle på meg uten at jeg tok til gjenmæle før denne tiden.

Det som Gud kanskje hadde et lite problem med meg, var at jeg var fryktelig treg til å faktisk forstå og deretter handle. Denne veiledningen som jeg fikk fra Gud gjennom sitt ord, endret meg ikke over natten. Det var ikke slik at jeg kastet fra meg alt og kledde meg i en hvit skjorte. Nei, jeg levde i utgangspunktet akkurat slik jeg alltid hadde gjort, med unntak av noen forbedringer i min oppførsel. Men takk Gud for Hans tålmodighet.

Jeg hadde ennå ingen god beskrivelse for meg selv på alt dette som hadde hendt meg. Det var ingen som hadde satt noe navn på det for meg, og det hadde heller ikke blitt sammenlignet med noe annet enn det jeg kjente til. Så hvem kunne fortelle meg hva som var riktig og hva som var galt, og hvordan dette kunne skje? Det var faktisk kun ordet som jeg leste, som jeg stolte på og som jeg lot lede meg.

Ordene jeg hadde lest fra Det nye testamentet og som ble forkynt og forklart for meg i mitt indre dag ut og dag inn. Det var som mat for meg. Det gav meg den næring jeg hadde behov for.

Bekjennelsen

Det kom en dag, og denne stemmen som ikke var en stemme, men likevel en stemme som talte klart og tydelig. Den, uten at det var noen tvil fra min side, talte til mitt innerste, om ikke i direkte sitat, så med et innhold bygget på det jeg hadde lest fra Det nye testamentet. Litt fritt omskrevet:

«Du Øyvind, skal du ikke bekjenne Meg for menneskene i ditt liv? Om du er en som vil følge Meg, skal du ikke da bekjenne deg som en kristen for andre mennesker?»

Disse ordene – eller denne overbevisningen om hva jeg følte og forstod – var det rette å gjøre, men de skremte meg en hel del. Inntil nå hadde jo ingen fått vite hva jeg hadde bedrevet med på dagtid.

Det var en godt bevart hemmelighet at jeg satt hjemme og leste i Det nye testamentet. Om nå andre skulle få vite om dette, ville det få meg til å føle meg skamfull, flau og ganske lite macho, og jeg ville vel fremstå som en liten svekling.

Det var slike tanker jeg hadde om å fortelle andre at jeg hadde blitt en kristen. Jeg hadde lite lyst til å gjennomføre en bekjennelse og fortelle andre, men siden denne inderlige stemmen i mitt indre nødet meg respektfullt og med en mild tone, kunne jeg ikke gi slipp på at det var det eneste riktige å gjøre.

Jeg følte at dette ville åpne opp for mer av Guds nærvær, og jeg ville bli i stand til å få oppleve mer av Ham. For slik hadde det forløpt seg for meg; fordi hver gang jeg handlet i tro på denne indre stemmen om riktige veivalg og endring av hvordan jeg skulle tenke, tale og handle, da ble det alltid en bekreftelse med følelser i mitt indre jeg ikke kunne sammenligne med noe annet i denne verden. Det var som min sjel, hjerte, sinn og ånd ble overfylt av salighet, glede, fred og kjærlighet. Det var som jeg var et kar som ble vasket innvendig, alt det skitne, all frykt – borte vekk. Det var virkelig fantastisk å la seg lede inn i Guds mysterier. Jeg ville ha mer av det, men det neste steget var altså å bekjenne seg som en kristen for andre mennesker.

Den første personen jeg ville bekjenne meg som kristen til, var min beste venn. Om jeg så på dette som et offer, det å bekjenne seg som kristen hvor jeg ville ofre all min verdighet og ville synke så lavt som det var mulig å synke, så måtte det bli å bekjenne meg som kristen for min beste venn. Og det som var ganske merkelig når alt dette pågikk – at det var så viktig for meg å bekjenne meg som kristen – det skulle vise seg å bli en meget betydningsfull handling, og som ville forandre alt i mitt liv deretter.

Pål og jeg var ute og kjørte, og jeg satt ganske anspent, og det føltes som om jeg skulle bekjenne at jeg hadde gjort noe forferdelig galt. Jeg måtte virkelig sitte og arbeide på hvordan jeg skulle si denne setningen, og hvordan jeg skulle få mot til å gjøre det. Men det ble faktisk en slik biltur hvor jeg skulle bekjenne for Pål at jeg hadde blitt kristen. Jeg sa i en kort setning at jeg hadde blitt kristen, og Pål svarte: «Ja vel,» med en gang, og det inneholdt et stort og alvorlig spørsmålstegn et eller annet sted i luften.

Pål reagerte ikke med å forsøke å dumme meg ut, slik jeg hadde fryktet. Det ble rett og slett helt stille i bilen. Det var ett eller annet som ble brutt mellom oss der og da, og da jeg forsøkte å forklare for Pål hvordan dette hadde skjedd, ville han rett og slett ikke akseptere å høre på meg. Han forsvarte seg i denne situasjonen med å si at siden jeg hadde tatt et slikt valg, ville det være bra for meg, men at det ikke var noe for ham.

Født på ny, og så…?

Det var en lettelse å bekjenne seg som kristen. Jeg følte at jeg gjorde alt det som var rett, og at Gud var med meg. Men det var områder i mitt liv som jeg ikke ville røre ved. Jeg likte fortsatt å ta en fest. Jeg hadde ikke lagt fra meg verken alkohol, hasj eller tobakk. Denne stemmen inne i meg var inne på dette fra tid til annen, men mine tanker var låst og forankret i at fest og fyll ikke kunne røres.

Etter noe tid hadde jeg bekjent meg som kristen blant flere av mine venner. Jeg kunne sitte i våre fester og forkynne om Jesus og fortelle om hva jeg hadde opplevd. De fnyste ikke av meg og avviste meg heller ikke. Jeg satt jo faktisk og røyket hasj og drakk sammen med dem. Jeg fremstod heller ikke som noen aktet predikant, og jeg antar at de ikke viet mange tanker til hva jeg egentlig pratet om. For dem var jeg vel bare en som det hadde rablet for.

Østreheim kro var ikke annet enn et rølpested på Årvoll hvor de kun solgte øl, ostesmørbrød og frossen pizza. Til dels tilfreds møtte jeg der en gang noen party-jenter som jeg kjente. Alle var der bare for å drikke, og der satt jeg sammen med disse jentene og pratet om min kristendom – eller det var kanskje et forsøk på å forkynne for dem. De ble litt overrasket over at jeg satt og drakk, samtidig som jeg forkynte om frelse og Jesus. De var sterkt uenige med meg om at en kristen kunne sitte og drikke og feste samtidig. De hadde faktisk vært på besøk i en menighet, og der var det i hvert fall ingen som forkynte og drakk alkohol samtidig.

Dette var vel egentlig ikke slik respons jeg ønsket med min forkynnelse, men jeg visste jo ikke om noe annet. Jeg hadde jo ikke vært i noen menighet. Det eneste jeg hadde vært med på av kontakt med andre kristne, var de sjeldne besøkene vi hadde hatt i kirken gjennom barneskolen, og de to–tre besøkene jeg hadde hatt i kirken som konfirmant.

Men det disse jentene hadde sagt til meg, fikk meg til å tenke – og jeg forstod vel innerst inne at de hadde rett. Mitt fokus med det jeg hadde vitnet om for mine venner, var den overnaturlige opplevelsen jeg hadde fått kjennskap til og som jeg ønsket å formidle. Det var også det som drev meg fremover, og som jeg ville ha mer av.

Fra hvor jeg hadde startet og der jeg stod nå, hadde jeg lagt av meg mye av den dårlige og respektløse atferden min. Hva om jeg faktisk måtte fremstå som et troverdig vitne? Det ville jeg selvfølgelig, men hvem kunne vise meg hvordan, hvem kunne lede meg rett? Dette var tanker som jeg begynte å reflektere mye over fra da av.

Åndelig konfrontasjon nr.1

Ettersom min tro ikke forsvant, men ble sterkere fra dag til dag, skulle jeg nå få oppleve å bli konfrontert på et åndelig plan som jeg ikke hadde vært med på tidligere i mitt liv. Det var tydelig at noen eller noe ikke likte det jeg holdt på med, som om jeg følte det i atmosfæren rundt meg. Det var noe jeg ikke kunne identifisere. Jeg hadde lest i Det nye testamentet at de som valgte å tro på Jesus skulle bli forfulgt. Jeg hadde ikke akkurat fått kjenne noen forfølgelse, fordi de menneskene som var rundt meg aksepterte meg, og jeg dem. Men dette var i ferd med å endres dramatisk.

Jeg husker spesielt en kveld hvor vi satt hjemme hos Trond-Inge, hvor vi røyket hasj og drakk øl. Nå var det slik at denne kvelden skulle det bli razzia hos Trond-Inge. Lene ringte på og kom inn. Hun var der for å få kjøpt seg noe hasj. Hun fortalte at hun så noen mistenkelige personer utenfor som hun lurte på om var sivilt politi. Vi tok alle derfor det til etterretning og røyket opp den hasjen vi hadde tilgjengelig. Lene gikk, og Trond-Inge speidet ut gjennom døra for å se etter om det faktisk var tilfelle. Det var det, og i stedet for å vente på at politiet sparket opp døra, åpnet Trond-Inge like gjerne døra. Politiet kom inn og satte håndjern på oss mens de romsterte leiligheten, men vi visste at det var tomt, og de fant ikke det de var ute etter.

Politiet brøt opp vår samling, og vi var nødt til å finne et annet sted å være. Jeg tilbød meg at vi dro hjem til min mor, fordi det var der jeg nå bodde, og jeg visste at hun ikke var hjemme. Det hadde falt Steinar tungt for brystet at de hadde kommet og utført razzia. Når Steinar blandet hasj og alkohol, ble han en høyst hatefull og utilregnelig person. Han fikk det for seg at vi hadde blitt tystet på av en jente som het Anne, og som bodde i oppgangen ved siden av.

Etter at vårt selskap hadde blitt brutt opp hos Trond-Inge, ble ikke Steinar med oss andre hjem til meg. Steinar forsvant for seg selv og sa han hadde noe uoppgjort. Hans alkohol- og hasjrølp skulle nå få frem det verste i ham, ikke bare med et urasjonelt språk, men også i handling, fordi han ikke kunne riste det fra seg at Anne mulig hadde tystet på ham og oss andre.

Senere samme kveld hadde flere av oss vært hjemme hos meg en stund. Jeg gikk så ut på balkongen i 1. etasje for å lufte meg, og der så jeg Steinar komme alene. Selv om det var forholdsvis mørkt ute, kunne jeg faktisk se at han gikk og bar på en hagle. Jeg tenkte: Hva i all verden er det han holder på med? Jeg løp ut og møtte ham, fordi jeg var ikke interessert i å ha ham inn til meg med en hagle.

Da jeg kom ut og møtte ham, spurte jeg hva dette var, hvor han spontant svarte at han hadde skutt inn i døra til Anne. Jeg var nødt til å tenke kjapt. Det jeg gjorde var i ren dumhet og gjenglojalitet, og det var å ta hånd om hagla hans. Jeg plukket fra hverandre hagla og la den inn i en svart søppelsekk, og jeg løp opp mot skogkanten, opp til et steinbrudd, og la hagla inn blant noen steiner.

Da jeg kom tilbake hjem til meg selv, satt Steinar og var midtpunktet for diskusjon og prat. Jeg kunne se at Steinar var mektig irritert, og han forklarte at han hadde dratt og hentet hagla si for å dra og besøke Anne og konfrontere henne om hun hadde tystet. Steinar sa igjen og igjen at Anne var misunnelig på ham, og at dette var forsettet med at hun hadde tystet til politiet, og at vi påfølgende fikk politiet på døra hjemme hos Trond-Inge.

Steinar fortalte videre at noen naboer hadde sett ham med en hagle i oppgangen ved siden av Anne. Han hadde deretter gått over til Annes oppgang, hvor han hadde gått opp trappen og stått utenfor Annes dør og skreket til henne at hun måtte åpne døren. Steinar hadde da etter en stund rettet hagla mot døren til Anne og skutt gjennom. Ladningen hadde gått gjennom døra og ut vinduet på andre siden av leiligheten. Anne hadde takk og lov ikke vært hjemme.

Mens Steinar fortalte alt dette, rettet han blikket mot meg. Jeg kunne se at selv om han var full av alkohol og hasj, var han nokså full av adrenalin og intensitet. Han var opptatt med å opprette sitt alibi rundt seg selv og begynte å snakke om hva han «ikke» hadde vært med på. Det var som jeg ble sugd mot blikket hans, og det føltes plutselig veldig ubehagelig. Han sa: «Nå skal du drite i det f**** kristendoms greiene dine. Du skal være mitt alibi på at jeg har vært her hos deg hele kvelden.»

Da han sa dette, var det som om jeg befant meg et annet sted og i en annen tid. Tidligere fortalte jeg om den fantastiske overnaturlige opplevelsen med åpenbaringen av Guds ord ved at det ble levende for meg. Nå fikk jeg oppleve noe annet overnaturlig, men det var ikke fra Gud. I stedet for at det var Steinars stemme og skikkelse som satt fremfor meg, opplevde jeg at jeg ble snakket til av ondskapen selv på et åndelig plan som er vanskelig å beskrive.

Det føltes som om jeg ble anklaget av djevelen selv, men misforstå meg ikke. Jeg trodde selvfølgelig ikke at Steinar var besatt av djevelen og snakket til meg gjennom ham. Nei, jeg følte en bevissthet om den onde åndelige sfæren rundt meg, i meg og omkring meg, om det kan forklares slik. Opplevelsen var noe helt nytt, noe totalt ukjent som skjedde der og da. En ubehaglighet jeg aldri før hadde kjent.

Anklagen ville forløpe på følgende måte, og jeg så det klart alt på en gang der jeg satt overfor Steinar i fysisk skikkelse. Steinar ville ha meg til å vitne falskt for ham om at han hadde vært hjemme hos meg hele tiden, på tross av at det var vitner i nærheten som hadde sett ham med hagle. Det var helt underordnet så lenge jeg vitnet falskt om at han hadde vært hos meg.

Dette var det ene dilemmaet, at jeg så meg selv stå foran en dommer og vitne falskt, noe jeg aldri i livet ville tørre å gjøre fremfor Gud. Det andre var også utenkelig, det å faktisk si sannheten, men som ville være det samme som å tyste, noe man hadde blitt fostret opp gjennom ungdomstiden med, at det å tyste var den største synd. Og ifølge kodeksen gjør man ikke det.

Jeg tenkte med meg selv, hvordan i all verden havnet jeg i denne klemma? Hvordan kunne denne hendelsen sette meg og min tro på en slik prøve? Hvordan kunne jeg plutselig bli konfrontert på denne måten med min tro?

Påfølgende dager tenkte jeg mye på dette og hvordan jeg havnet i denne situasjonen. Steinar hadde den samme natten fått besøk av Politiet bevæpnet til tennene. Han hadde blitt vekket i sin egen seng og våknet opp ved å se rett inn i våpnene til Politiet. Steinar var også opptatt av sitt forsvar og hvordan han i en kommende rettsak skulle forsvare seg. Han hadde skaffet seg advokat og han hadde oppgitt meg som sannhetsvitne.

Min konklusjon på hva jeg skulle gjøre i denne situasjonen ble klar for meg etter hvert, og jeg skulle klare å komme gjennom denne vanskelige situasjonen på følgende måte: Jeg ville ikke tyste foran en dommer, og jeg ville heller ikke vitne falskt foran en menneskelig dommer og Gud. Den eneste muligheten var at jeg forble taus foran dommeren. Dette fortalte jeg til Steinar, og han skremte meg med at dommeren kunne dømme meg hvis jeg nektet å vitne. Noe jeg sa til Steinar var helt greit. Blir jeg dømt for å ikke vitne, så får det bli slik. Dette syntes Steinar var håpløst, men han godtok at jeg ikke ble noe sannhetsvitne. Jeg ble deretter aldri stevnet som vitne.

Hele denne situasjonen hadde satt en støkk i meg, men mer den åndelige og overnaturlige konfrontasjonen jeg opplevde foran Steinar enn den beklemte situasjonen jeg følte, dilemmaet med å unnvære å tyste og vitne falskt. Det fikk meg til å begynne å tenke på om min nye kristne livsanskuelse og hvordan mine verdslige utskeielser kunne kombineres.

På tross av dette skulle jeg likevel få oppleve Guds ledelse videre i mitt liv, men det var ikke alltid ord jeg forventet og som jeg hadde håp om skulle fylle meg med glede. Det var også ord som satte frykt i meg. Jeg fikk igjen oppleve levende ord fra Det nye testamentet. Levende ord som jeg har fortalt om tidligere, som om ordene kom ut av teksten og ble talt frem i mitt indre. Disse ordene var fra Jesus, hvor han forteller om lignelsen om bryllupsfesten i Matteus kapittel 22:1–14:

«… Men da kongen kom inn for å se til gjestene, så han en mann der som ikke hadde på seg bryllupsklær. Så sa han til ham: Venn, hvordan kom du inn her uten bryllupsklær? Men han tidde. Da sa kongen til tjenerne: Bind armene og føttene på ham, før ham bort og kast ham ut i det ytterste mørke! Der skal det være gråt og tenners gnissel. For mange er kalt, men få er utvalgt.»

Det jeg opplevde med disse ordene, var som når man ikke kan flykte fra en sannhet om seg selv. En sannhetserkjennelse i mitt indre, overbevisning om dom og omvendelse. Dette gjaldt meg. Jeg hadde visstnok fått smake Guds godhet og hadde fått del i Hans herlige selskap, men det var noe som manglet. Det var denne følelsen av å ville gjøre slikt som Gud ønsket at jeg skulle gjøre, det å skille meg ut fra denne verden. Jeg kom til sannhetserkjennelse av at jeg ikke kunne fortsette med å drikke alkohol, røyke hasj og tobakk. Jeg så meg selv klart og tydelig i denne lignelsen til Jesus, denne mannen som ikke hadde bryllupsklær. Jeg følte meg skitten, og det kom en syndenød over meg igjen. Denne frelsen kommer ikke til meg på en slik måte jeg selv ønsker, men slik min Gud ønsker.

Åndelig konfrontasjon nr.2

Som leseren har forstått inntil nå, så hadde jeg ikke vært på besøk hos noen kirke eller menighet, eller erfart noe med andre kristne. Jeg visste ikke hvordan jeg egentlig skulle føre mitt kristne liv. Men takk Gud for den veiledningen jeg fikk av Ham, og at jeg fikk del i de overnaturlige opplevelsene. Jeg kunne se hele veien at Gud ønsket noe for livet mitt. Det var en rød tråd hele veien som jeg kunne følge. Til alle spørsmål som kom opp i mine tanker, ville det på samme måte komme svar og løsninger gjennom Guds ord som stod skrevet i Det nye testamentet.

Men hvor og hos hvem skulle jeg kunne dele mine erfaringer, hvem skulle jeg snakke med om min nyervervede tro? Kanskje noen kunne fortelle meg hvordan jeg skulle leve, hvordan jeg skulle leve rett for Gud? Hva ville være det rette trossamfunn, det som kunne sammenfalle med den tro som jeg hadde tilegnet meg ved selvstudier av Det nye testamentet?

Jeg begynte nå å lengte etter å treffe noen ekte, sanne kristne, men det var nødt til å bli noen som var kristne slik som jeg var. Noen som ville tro på den «kristendom» som jeg hadde blitt en kristen ved.

Jeg begynte å tenke på denne presten i Tonsen kirke, der hvor jeg hadde konfirmert meg. Det virket helt feil, og ut fra det jeg kunne huske, så var det ikke mye åndelighet og kristendom i den kirken, slik jeg hadde opplevd det under min konfirmasjonstid. Nei, det var nødt til å være en eller annen som ville være i stand til å strekke sin tro høyere enn det denne presten i en statskirke kunne klare. Det var i hvert fall slik jeg konkluderte. Det føltes rett og slett ikke som det rette å gjøre, det å gå til denne statskirken. Kanskje presten ville tro at det hadde rablet for meg? Nei, det var ikke løsningen.

En dag da jeg var hjemme på dagtid (som vanlig), ringte det på døren. Utenfor stod det et par karer som jeg forstod var fra Jehovas vitner. Og slik som jeg kan huske opp gjennom årene, så kom Jehovas vitner på døren for å frelse deg, og da var det bare å lukke døren så raskt som mulig. Men jeg gjorde ikke det nå, for det var ganske påfallende at disse skulle komme på døren min akkurat nå.

Inntil nå hadde jeg ikke delt min nyervervede tro med noen som bekjente seg som kristne. Jeg var fostret til å vite at Jehovas vitner var en innelukket sekt, og at man burde være forsiktig med å høre på dem.

Jeg var nå rett og slett nysgjerrig på hva de hadde å si. Da jeg fortalte dem at jeg var en nykonvertert kristen, ble de meget ivrige. Jeg hadde inntil nå begynt å kjenne en del til skriften i Det nye testamentet, og jeg fortalte at jeg hadde stor aktelse for Johannes Åpenbaring og at det der fantes en profeti om endetiden, slik jeg anså det. Da jeg sa dette, var det som om jeg kastet bensin på bålet. Nå ble de ennå mer ivrige til å overbevise meg om at deres kirke og trossamfunn var det eneste riktige.

Jeg kan huske at jeg startet denne samtalen med disse mennene med stor selvtillit, og jeg hadde mye å komme med ut fra Guds ord, men plutselig begynte det å komme en uro over meg. Vi utvekslet Guds ord med hverandre, men plutselig følte jeg at jeg ble konfrontert med et stort og viktig spørsmål som jeg hadde gått og grunnet på. Det var meget timelig, og jeg opplevde det som en lignende åndelig konfrontasjon som jeg hadde hatt med Steinar hjemme hos meg selv. Det var riktignok ikke en helt lik konfrontasjon. Det stod to tilsynelatende respektfulle menn foran meg, og de agerte tilsvarende. Men i denne konfrontasjonen ble jeg utfordret på om jeg hadde foretatt riktige valg i mitt liv, og om disse valgene var viktige for hvordan jeg bygget videre på min frelse i Jesus Kristus. Jeg kom til et nullpunkt, og jeg undret meg over hvordan disse mennene kunne klare å konfrontere meg med spørsmål og tanker som jeg hadde dypt inne i mitt innerste indre. Jeg kunne ikke svare tilbake, og jeg undret meg også over hvorfor jeg ikke klarte det. Kunne disse mennene og deres trosretning være det jeg lette etter?

Da de omsider hadde klart å få meg taus og lyttende, gav de meg en bok. Denne boken handlet om forståelsen av Johannes Åpenbaring og endetiden, slik Jehovas vitner anså det. Den var full av illustrasjoner av det som beskrives i de visjonene Johannes fikk om endetiden. Jeg syntes det så veldig interessant ut og takket for boken.

Vi avsluttet samtalen, og jeg gikk inn og begynte å lese i denne boken. Det var mange flotte illustrasjoner og masse tekst blandet med sitater fra Johannes Åpenbaring. Boken gav en flott fremstilling, og jeg begynte nå faktisk å lure på om disse Jehovas vitner var den rette kirken for meg.

Dette var tanker som jeg tenkte mye på i de kommende dager. Var Jehovas vitner den rette kirken, eller var det helt feil? Hvordan kunne de klare å bringe svar på spørsmål på en slik måte at jeg nesten følte at det var en sanksjon fra Gud? På en tilnærmet overnaturlig måte hadde jeg opplevd det på et åndelig plan, og fått et svar på spørsmål som jeg grunnet på når det gjaldt Gud og Hans ord. Men det var likevel ikke en like sterk opplevelse. Den var tilnærmet lik, men ikke den samme.

Mine spørsmål skulle bli besvart av Gud, og det skjedde ikke så fryktelig lenge etter denne hendelsen. Det skjedde på denne måten: Jeg satt en dag sammen med Pål hos noen av hans venner. Jeg kjente dem ikke så godt, så jeg satt for meg selv og grunnet på hele opplevelsen med Jehovas vitner og det jeg hadde lest i den boken de gav meg. I en av illustrasjonene i boken hadde de tegnet Faderen slik Han blir beskrevet med å sitte på sin trone. På en underlig måte satt jeg bare og så for meg denne illustrasjonen i mitt sinn, og jeg undret meg – men plutselig, som om et lyn for gjennom meg, så jeg denne illustrasjonen foran meg som om det var djevelen selv som satt der. Det var som om et forheng ble skjøvet til side, og jeg kunne identifisere personen som der var illustrert som djevelen selv. Samtidig ble jeg fylt av frykt, og jeg fikk stor uro i mitt indre. Inne i mitt sinn ropte jeg ut i desperasjon: «Gud, fyll meg!»

Kanskje i ren panikk hadde jeg ikke noe annet å rope, men jeg kunne ikke komme på noe annet. I det samme som jeg gjorde det, kunne jeg kjenne at noe sterkt skjedde. Det kom en respons fra Gud, og jeg kan bare beskrive den på denne måten. Jeg hadde ropt ut om at Gud skulle fylle meg, mens jeg egentlig mente at han skulle redde meg. Det var kanskje begge deler, for det føltes som om jeg var et kar som ble fylt opp fra toppen av og ned.

Jeg følte at jeg ble fylt innvendig med noe som bare skylte vekk frykten, angsten og uroen som jeg fikk når jeg så for meg djevelen sitte på sin trone. I det neste øyeblikk etter at jeg fikk dette påfyllet, kom det frem sitat fra Det nye testamentet i min ånd. Det var selvfølgelig ord som jeg tidligere hadde lest fra Det nye testamentet, og jeg opplevde ordene som om de kom fra Gud selv. Det var en forklaring på hva det var jeg så for meg i mitt indre og på alle spørsmål som jeg hadde rundt dette med Jehovas vitner, og om de var den rette kirken for meg. Det var følgende ord fra 2. Kor 11:14:

«Og det er ikke noe å undre seg over. For Satan selv omskaper seg til en lysets engel.»

Dette var ord som befridde meg på mange plan. Der og da skjønte jeg at jeg i hvert fall ikke skulle ha mer med Jehovas vitner å gjøre. Når jeg kom hjem, ble jeg naturlig nok veldig nysgjerrig på hvor disse ordene i Det nye testamentet kom fra. Det som overbeviste meg nok en gang, var å lese verset før og etter det verset som var gitt meg. Det står skrevet slik, 2. Kor 11:13–15:

«For disse er falske apostler, bedragerske arbeidere, som omskaper seg til Kristi apostler. Og det er ikke noe å undre seg over. For Satan selv omskaper seg til en lysets engel. Derfor er det ikke noe stort om tjenerne hans også omskaper seg til rettferdighetens tjenere. Men deres ende skal bli i samsvar med deres gjerninger.»

Åndelig konfrontasjon nr.3

Kommende dager tenkte jeg mye på hvordan jeg skulle leve rett for Gud. Jeg hadde nå sluttet å drikke alkohol, og jeg hadde sluttet med hasj og tobakk. Jeg forstod nå at dette ikke var noe en som bekjente seg som en kristen skulle hengi seg til. Jeg ønsket nå å legge av meg alt som kunne være til hinder for at jeg skulle få høre fra Gud. Alt det jeg la fra meg av det gamle og syndige meg hadde blitt fortalt meg av Gud ved Den hellige Ånd. Og hva er Den hellige Ånd, spør du?

Jeg har fortalt om hvordan jeg fikk ord fra Gud som ble og var for meg av overnaturlig karakter. På et tidlig tidspunkt i min bibellesning hadde jeg kommet over skriftstedet hvor det stod om at Gud skulle sende en talsmann. Joh 14:15–17:

«Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal bli hos dere for alltid: sannhetens Ånd. Verden kan ikke ta imot ham, for verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham; han blir hos dere og skal være i dere.»

Javel, tenkte jeg. Denne talsmannen ville jeg gjerne møte. Og videre leste jeg i Joh 14:26:

«Men talsmannen, Den hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.»

Det var ikke et problem for meg å tro og akseptere det som stod i Det nye testamentet. Jeg simpelthen bare godtok Jesus' løfte om å få møte denne talsmannen. Jeg kunne ikke forstå eller tenke ut hvordan dette møtet ville bli, men det ble ikke slik jeg hadde tenkt at det ville bli.

Den hellige Ånd hadde allerede kommet til meg, Han var hos meg og hadde allerede talt til meg. Gud som jeg hørte og opplevde, Guds ord som kom til meg og ble levende for meg i mitt indre, dette var Den hellige Ånd som talte til meg, som lærte meg hvordan jeg skulle tenke, tale og handle, dette var Den hellige Ånd som viste meg og minnet meg på alt jeg hadde lest fra Det nye testamentet, som minnet meg på alt det Jesus hadde lært bort, og som førte meg frem til frelse.

Dette var talsmannen som var sendt til meg, og Den hellige Ånd kunne manifestere seg for meg fra tid til annen, ikke slik jeg selv ønsket, men meget mulig akkurat i den rette tid.

Det var ikke mye jeg foretok meg nå på dagene, men jeg var fullt opptatt med å fjerne tanker, handlinger og det som jeg ble ledet til å endre på. Mens jeg satt og funderte på dette, ble mine øyne rettet mot hjørnet i stua. Der stod min vinylplatesamling. Det var ikke mye jeg eide her i livet som hadde noe verdi, men om det var noe, så var det min vinylplatesamling. Den hadde jeg brukt mange år på å samle. Det var for det meste spesialimport og limited edition-utgaver, noe mange anså å ha en samleverdi. Det rev litt i hjerterota ved tanken på å fjerne disse vinylplatene – men så tenkte jeg samtidig at nå var jeg en kristen, og det var meget upassende å sitte med musikk som var djevelinspirert. Det var jo bokstavelig talt musikk som glorifiserte Satan.

Når jeg etter kort tid ble fortalt av Den hellige Ånd at slik avgudsdyrkende musikk hadde jeg ikke behov for, da tok det ikke lang tid før jeg kastet hele vinylplatesamlingen min. Jeg kikket ut av vinduet, og på en meget praktisk måte hadde det blitt plassert en søppelcontainer rett utenfor hos meg. Den stod nesten slik til at jeg kunne kaste alle platene rett ned i den fra vinduet, men det fungerte ikke riktig så bra.

Jeg måtte se til at ingen skulle få del i denne avskyelige musikken. Jeg gikk ut og stod oppe i containeren og knakk hver eneste plate. Det kom noen mindre tenåringer forbi som så hva jeg gjorde. Nesten gråtende ba de meg om å slutte og heller gi vinylplatene over til dem – noe jeg selvfølgelig nektet dem, noe som var ganske uforståelig fra deres side. De tenkte nok sikkert at det hadde rablet for meg.

Mange ville nok anse dette som om jeg led av en eller annen form for psykisk lidelse. Men det som mange ikke kjenner til, av de som egentlig ikke kjenner til psykiske lidelser, er at psykiske lidelser, i alle tilfeller der det blir påvist, har en negativ effekt på den som blir rammet. Det fantes ingen påvist negativ effekt på meg, men heller en positiv. Fra å være en tobakkrøykende, hasjnarkoman og weekend-alkoholiker, gikk jeg over til å velge en mer helsebringende livsanskuelse. For ut fra løftet i Bibelen om å bli født på ny ved den Hellige Ånd, følte jeg meg bokstavelig talt som om jeg var født på ny. Jeg var full av glede, fred, og jeg følte en kjærlighet til alle mine medmennesker.

Når alt dette er sagt, skal jeg nå omsider komme til hvordan jeg opplevde min åndelige konfrontasjon nr. 3. Den begynte faktisk med en drøm jeg fikk en natt – og den var meget spesiell. Den var så spesiell at jeg inntil denne dag kan huske den som om jeg drømte den forrige natt.

Den begynte med at jeg drømte at jeg våknet opp i mitt gamle gutterom midt på natten. Jeg reiser meg for så å gå over til vinduet som er dekket med gardiner. Jeg er meget forsiktig og lister meg over til vinduet. Jeg forstår det slik at jeg ikke må røpe for andre utenfor at jeg er der, men at jeg har behov for å kikke ut av vinduet.

Jeg beveger meg helt til siden av vinduet og tar forsiktig tak i kanten på gardinene, slik at de som eventuelt er utenfor ikke skal oppdage at jeg ser ut. Det er fortsatt natt og det er mørkt ute, og det er mørkt på rommet mitt. Jeg løfter forsiktig gardinen til side og kikker ned og bort under noen store, mørke grantrær.

Der ser jeg tre-fire skikkelser. Jeg er meget forsiktig der jeg står, og jeg fortsetter å se mot disse skikkelsene. Disse skikkelsene begynner nå å ta form. De ser ut som troll, og i stedet for å være til stede bak gardinene, blir jeg flyttet ut av rommet og ned til der hvor disse trollene befinner seg.

Det jeg nå ser er det mest avskyelige og onde jeg har sett. Disse trollene har slike onde og fordervede ansikter som ikke kan beskrives. Før jeg ble frelst hadde jeg sett det meste av skrekkfilmer og ondskap på film, men ingenting kan sammenlignes med det jeg nå så og opplevde i denne drømmen.

Like mye som jeg så av de onde øynene og flirende uttrykkene som disse skikkelsene fremstod med, var det samtidig denne følelsen og nærværet av komplett ondskap.

De ser på meg mens de flirer hånlig, men i stedet for å snakke til meg, er det som om de snakker til mitt indre. Og det de uttrykker er at de vet hvem jeg er og at de kan se meg. De kan se meg selv om jeg først står skjult bak gardinene, selv da ikke et menneske i hele verden ville klare å se eller vite at jeg står der.

Som leseren sikkert forstår, var det naturlig at jeg tenkte på denne drømmen i dagene som kom i etterkant. Og det gjorde jeg. Spørsmålet er om denne drømmen var like selvforklarende for deg som leste den nå som den var for meg. Hva var det denne drømmen egentlig betydde, om den betydde noe i det hele tatt? Vel, jeg valgte å forsøke å forstå den, da den var så intens, men tydningen ville ikke komme med en gang.

Når jeg nå hadde valgt å legge av meg det gamle livet, fulgte jeg ikke med de andre av mine venner i deres utskeielser. I stedet begynte jeg nå å evangelisere for dem. Dagen lang gikk jeg rundt og forsøkte å finne noen venner jeg kunne snakke om Jesus med. Noen ville høre på og noen ville ikke. Det var slik at noen ganger føltes det som om jeg skulle få meg et slag rett i ansiktet – men nei, det var som om jeg kunne gå rett gjennom iblant dem. De turte rett og slett ikke røre meg, men i stedet begynte de å bli mer ubehagelige mot meg.

Jeg forstod nå at min overbevisning og livsanskuelse – som jeg så brått hadde endret overfor mine venner – ikke ville la seg kombinere med fellesskap blant mine venner på Tonsenhagen. Det ble et naturlig skille mellom dem og meg. Som om jeg var en ukjent, eller en som de ikke lenger aksepterte.

Det var her jeg så betydningen av min drøm. Jeg hadde vært en person som var en del av denne verden slik vi kjenner den. Jeg hadde begynt å trekke mot det motsatte av hva denne verden var, og det var Guds rike. Djevelen lar ikke slikt gå forbi uten at han vet det. Det gikk slik opp for meg at jeg hadde oppgitt mitt borgerskap til denne verden. Det ville bety at all status og verdighet som en person føler å besitte i denne verden, det var tapt.

Men det var tapt mot noe annet som var mye bedre, og slik kunne jeg anse dette som en advarsel fra Gud selv om hva som var i ferd med å skje, at dette var selve opplevelsen av forfølgelse. Og slik hadde Gud talt til meg på forhånd i sitt ord, 2. Tim 3:12:

«Alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt.»

Når alt dette skjedde med meg ble jeg ikke deprimert av den grunn. Her ville hvilket som helst menneske i verden kunne sett årsak og virkning om de ble deprimerte – men ikke denne karen. Jeg frydet meg over at Guds ord til stadig ble bekreftet å være sant. De som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, de skal bli forfulgt.

Men er ikke det deprimerende da, sier du kanskje? Vel, årsak og virkning ville vel normalt vært depresjon, men jeg ble ikke deprimert. Jeg ble heller mer styrket. Kanskje noen lesere vil sitere filosofen Friedrich Nietzsche: «Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere.» Hmm, kanskje han hadde rett, men det var absolutt ikke det jeg så på som årsak og virkning for min del. Gleden kom fra Gud selv og det var skrevet i Hans ord, Matt 5:10-11, Apg 5:41:

«Salige er de som blir forfulgt for rettferdighetens skyld, for Himlenes rike er deres. Salige er dere når de håner og forfølger dere og for Min skyld lyver og sier all slags ondt om dere.»

«..., og de gledet seg over å bli regnet verdige til å lide vanære for Hans navns skyld.»

Hvordan er dette mulig da?

Jeg har ansett det som meget viktig å fortelle hvordan jeg ble en kristen, og det var ikke ved andre menneskers verk. Ingen andre påvirket meg, og ingen hadde overtalt meg eller hjernevasket meg. Jeg vitner om at det var Gud Faderen, ved Jesus Kristus og den Hellige Ånd alene som overbeviste meg, og som ledet meg til frelse – og videre lærte meg og viste meg veien til omvendelse.

Jeg har stor respekt for deg, du som leser dette vitnesbyrdet, og for at du har fulgt meg så langt i denne boken. Det er ikke min intensjon å slå deg i hodet med bibelvers, men vær snill og vær overbærende med meg. Jeg vil gjerne vise deg hvordan det som har hendt meg er forankret i Guds ord fra Det nye testamentet. Ta sjansen og les disse siterte versene. Min intensjon er ikke å overlesse deg med bibelvers gjennom hele boken, men dette vil bli interessant.

Jeg nevnte ovenfor hvordan jeg ble ledet direkte av Gud og ikke av mennesker. Les fra her hvor Jesus forteller i Johannes evangelium kapittel 6 vers 45:

«Det står skrevet i profetene: Og de skal alle være lært av Gud. Så enhver som har hørt og lært av Faderen, kommer til Meg.»

Jesus siterer her fra profeten Jesaja i Det gamle testamentet, kapittel 54 vers 13:

«Alle dine barn skal være lært av Herren, og dine barns fred skal være stor.»

Ja, og Johannes forteller mer om det å være lært direkte fra Gud i 1. Johannes brev kapittel 2 vers 27:

«Men den salvelsen som dere har fått fra Ham, blir i dere, og dere trenger ikke at noen lærer dere. Men slik som den samme salvelsen lærer dere om alle ting – og det er sant og ikke løgn – så skal dere bli i Ham, slik som salvelsen har lært dere.»

Og fra profeten Jeremias i Det gamle testamentet, kapittel 31 vers 33–34:

«Men dette er den pakten Jeg skal slutte med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg skal legge Min lov i deres indre og skrive den på deres hjerter. Jeg skal være deres Gud, og de skal være Mitt folk. Da skal de ikke lenger lære hverandre, hver mann sin neste, og hver mann sin bror, og si: «Kjenn Herren! » For de skal alle kjenne Meg, fra den minste til den største, sier Herren. For Jeg skal tilgi deres misgjerning, og deres synd skal Jeg ikke minnes mer.»

Enten vil man få kjennskap til Gud ved at Han gir seg til kjenne, eller så gjør man det ikke. Hvert enkelt menneske vil selv vitne om Gud har gitt seg til kjenne. Du vil rett og slett merke det. All tvil vil skyves til side, fordi det ikke vil råde noen tvil. Jeg vitner for deg om at løftet fra Gud er virkelig, slik Jesus her sier i Matteus evangelium, kapittel 11 vers 27:

«Alle ting er overgitt til Meg av Min Far, og ingen kjenner Sønnen uten Faderen. Heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen og den Sønnen vil åpenbare Ham for.»

Det er dessverre slik at det ikke er mulig å teste Gud for å se eller sjekke om det jeg sier er sant. Det finnes et vilkår for alle mennesker som vil oppleve det samme som jeg har opplevd, og det kan ikke sies mer konsist enn hva Paulus’ brev til Romerne sier i kapittel 10 vers 9–10:

«For dersom du bekjenner Herren Jesus med din munn og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist Ham fra de døde, skal du bli frelst. For med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.»

Dette henger sammen med at man faktisk må tro – tro på at Jesus er den Han er. Men hvordan får man tro da? Jo, det står videre i Det nye testamentet i samme kapittel i vers 17:

«Så kommer da troen av det en hører, og det en hører kommer ved Guds Ord.»

Betyr det at alle som ønsker å komme til tro på Jesus må gå til en kirke eller menighet for å høre prekener? Det kan være en god vei for mange. Selv opplevde jeg det annerledes. Jeg vil derfor anbefale at du også går rett til kilden, Det nye testamentet. Der kan du selv lese Guds ord, og dersom du tror av et helt hjerte, har vi et løfte fra Jesus om frelse, Joh 6:47:

«Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Den som tror på Meg, har evig liv.»

Om du som leser kanskje har forsøkt dette før og opplevd at det ikke fungerte slik du håpet, kan det være ulike grunner til det. Kanskje du forsøkte å teste Gud og opplevde ingen bekreftelse. Eller kanskje du trodde, men valgte å gå en annen vei. Du har kanskje vært i en kirke eller menighet og blitt overbevist i øyeblikket, men opplevd at følelsen forsvant senere. Det kan skje når troen i større grad knyttes til atmosfære eller mennesker enn til det man selv leser og forstår. La meg sitere fra Lukas evangelium kapittel 8 vers 5–8:

«En såmann gikk ut for å så såkornet sitt. Mens han sådde, falt noe på veien. Det ble tråkket ned, og fuglene i luften åt det opp. Noe falt på steingrunn. Så snart det hadde vokst opp, visnet det bort, fordi det manglet fuktighet. Noe falt blant torner, og tornene skjøt opp sammen med det og kvalte det. Men noe falt i god jord, vokste opp og ga en avling på hundre fold.» Da Han hadde sagt dette, ropte han: «Den som har ører å høre med, han høre!»

Her forteller Jesus en lignelse og avslutter med ordene: «Den som har ører å høre med, han høre!» Dette syntes jeg selv var ganske mystisk — og jeg har vært inne på det tidligere i dette kapittelet. Videre i samme kapittel, vers 10:

«Og han sa: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes mysterier, men til de andre blir det gitt i lignelser, slik at når de ser, så kan de likevel ikke se, og når de hører, kan de likevel ikke forstå.»»

Jeg satte meg fore, kan jeg huske, at jeg ikke skulle være blant de som ikke kunne se og som ikke klarte å høre og forstå. Jeg ville være blant dem som fikk være med på å kjenne Guds rikes mysterier. Jesus forklarer lignelsen i vers 11–15:

«Lignelsen er slik å forstå: Såkornet er Guds Ord. De på veien er de som hører, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, så de ikke skal tro og bli frelst. De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører. Men de har ingen rot. De tror en tid, men i fristelsens stund faller de fra. Det som falt blant torner, er de som har hørt, men som på vandringen kveles av bekymringer, rikdommer og livets lyster, og som ikke gir moden frukt. Men det som falt i god jord, er de som har hørt ordet med et rett og godt hjerte, bevarer det og bærer frukt med tålmodighet.»

Du, kjære leser, er en som i dag har hørt Guds ord. Og hva slags jordsmonn er det du har i forhold til lignelsen ovenfor? Er det intet jordsmonn, bare stein? Er det jordsmonn som bare lar det vokse ugress, torn og tistel, eller er det godt jordsmonn som vil la såkornet vokse? Det er alle menneskers valg, og med tiden vil sannheten bli åpenbar om man står på den ene eller andre siden.

Menneskers frelse er faktisk ikke kun betinget av at man er nødt til å dra til en kirke eller menighet for å bli frelst. Det er kun uvitenhet som begrenser det til det. Å dra til en kirke for der å høre Guds ord, og for deretter å komme frem foran alle på oppfordring, og for der å bekjenne sin tro, det er en oppfyllelse av vilkårene, men det er ikke absolutt, og det er utelukkende heller ikke det eneste vilkåret for å komme til troen og bli frelst. Vi leste ovenfor slik i Rom 10:9:

«For dersom du bekjenner Herren Jesus med din munn og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist Ham fra de døde, skal du bli frelst.»

Mitt vitnesbyrd viser at dette vilkåret ble oppfylt, fordi det som er oppfyllelsen av vilkårene, er at du faktisk tror på Jesus Kristus i ditt hjerte. Du tror på at Han er den Han er. Deretter er det et vilkår om å bekjenne seg som en kristen. Og hva gjorde jeg? Jo, jeg fortalte mine venner og familie: «Hei, alle sammen. Jeg har nå blitt en kristen!»

Det er stor forskjell på å stå foran ukjente mennesker i en kirke eller menighet og å bekjenne seg som kristen, enn å bekjenne seg som kristen for sin familie og for venner, og for resten av verden om mulig. Jesus taler veldig klart om dette i Lukas evangelium 12:8:

«Jeg sier dere: Den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også Menneskesønnen kjennes ved for Guds engler.»

Setter du din lit til Guds ord alene og vitnesbyrdet om Jesus Kristus fra de vitner som Han sendte, og som gav oss Det nye testamentet, da har du alt du trenger. Jeg vitner her i mitt vitnesbyrd om at det er mulig.

Denne metoden som jeg har kommet til tro på Jesus og har blitt en kristen ved, er jeg lite kjent med har vært praksis i andre kirker, menigheter og andre sammenhenger hvor jeg har vært. Det har falt noen kristne tungt for brystet å høre om denne metoden for hvordan jeg ble frelst i min tidligere ungdom. Om jeg visste at det var andre som påvirket meg eller veiledet meg, ville jeg ha vitnet om det i denne boken. Jeg kan selvfølgelig ikke vite om noen har nevnt meg i sine forbønner, men det er ingen som senere har kommet til meg og vitnet om at de har hatt meg i sine forbønner da jeg levde verdslig, og at min frelse var et resultat av deres anstrengelser.

Bibelsitatene i denne boken er hentet fra Bibelen i 1978-oversettelsen. © Det Norske Bibelselskap 1978.