Jeg undret meg skikkelig da jeg åpnet VG-nett tirsdag den 25. februar. På forsiden leste jeg overskriften: «EU må bli én stat». For en som har fulgt med på utviklingen i Europa og våre egne politiske diskusjoner, var det umulig å overse alvoret i påstanden.
Skal vi nå si at mediekampanjen for at Norge skal bli medlem av EU har startet? Det er vanskelig å unnslippe følelsen av at vi er vitne til en metodisk fremføring av et budskap. Medier har stor makt, men få journalister og redaktører vil erkjenne at deres formidling er preget av en underliggende agenda. For at nyhetene skal fremstå som objektive, er det viktig at kildene som brukes er mangfoldige og uten en åpenbar interesse i å fremme et bestemt synspunkt.
Dessverre er det mange eksempler på at medier bevisst skaper skjevheter i hvordan en sak presenteres. Når artikler plasserer sterke, polariserende meninger i sentrum av stoffet, og deretter legger til en meningsmåling som harmonerer med budskapet, kan dette manipulere hvordan folk tenker om spørsmålet. Ikke nødvendigvis gjennom direkte usannheter, men via en kontrollert formidling som påvirker leserens emosjonelle respons. Dette er en strategi som er godt kjent i journalistikkens verden, og spesielt i kampanjejournalistikk.
I artikkelen på VG-nett er det en klar vektlegging av militærekspert Guillaume Ancels påstand om at EU trenger å bli én samlet stat med én felles hær, og at Europa må bli én supermakt for å stå imot trusler fra USA, Russland og Kina. Det er ingen tvil om at en slik uttalelse er laget for å vekke reaksjoner. I en meningsmåling som følger rett under artikkelen, er resultatene overveldende: 62 % av respondentene som mener at Norge bør være med i en samlet EU-stat. Dette tallet kan være et resultat av lesernes emosjonelle reaksjon på artikkelens dramatiske innhold, som fremmer frykt for at Norge står uten forsvar dersom vi ikke blir en del av denne storslåtte europeiske supermakten.
Når vi ser tilbake på norges folkeavstemning i 1994, om vi skulle bli medlem av det europeiske samarbeidet, husker mange av oss hvordan debatten ble presentert som en diskusjon om et økonomisk samarbeid, snarere enn om en politisk union. Det ble aldri adressert som en strategi for desinformasjon, men i ettertid er det lett å se at mange av de argumentene som ble brukt var misvisende. For eksempel var det en utbredt påstand om at medlemskapet ikke nødvendigvis innebar et større politisk fellesskap, men heller et økonomisk samarbeid. Dette synet ble aldri fullt ut konfrontert i mediene, og den rollen som desinformasjon kan spille i formidlingen av politiske spørsmål ble aldri grundig debattert.
Når vi da leser i VGs artikkel, som vi refererte til, er det klart at det ikke lenger er snakk om et økonomisk samarbeid alene. Militæreksperter som Ancel er åpne på at det handler om å danne en europeisk superstat, og når media plasserer slike påstander på forsiden, kan vi forvente å høre mer om dette i tiden som kommer.
Samtidig er det viktig å påpeke at det er politisk motstand mot denne utviklingen. Flere nasjonale ledere har vært tydelige på at en felles EU-hær og en europeisk superstat ikke er på dagsorden. Dette står i kontrast til det bildet som tegnes av Ancel og nyhetsbyråer som Agence France-Presse (AFP), et delvis statsfinansiert fransk nyhetsbyrå, som ofte formidler perspektiver i tråd med franske politiske interesser. Det er heller ikke første gang vi ser et systematisk forsøk på å skape en opinion rundt en så stor endring.
Videre er det verdt å merke seg hvordan politikere, som i dette tilfellet har avvist påstanden om en superstat, kommer ut av debatten som de mer nøytrale og fornuftige aktørene. Likevel viser meningsmålingen i VG at 62 % av respondentene mener at Norge bør gå inn i EU som én samlet stat, en klar indikasjon på hvordan media kan skape et narrativ som manipulerer opinionen. Om vi skulle følge politikernes faktiske standpunkt, burde denne meningsmålingen sett helt annerledes ut. Dette er ikke en ærlig refleksjon av en fri, informert befolkning. Det er et resultat av en kampanje som bevisst styrer debatten og folks oppfatning.
Spørsmålet blir derfor: Er vi klare for «United States of Europe»?
Svaret er langt fra opplagt. Når politikere faktisk avviser dette som en realitet, men media likevel driver frem ideen og får folk til å tro at det er en uunngåelig skjebne, bør vi være på vakt. Dette handler ikke om en balansert og opplyst debatt. Det er en narrativ konstruksjon med klare politiske mål. Kanskje er det ikke bare “United States of Europe” vi bør være skeptiske til, men også hvem som egentlig former det offentlige ordskiftet og hvorfor. Vi lever i en tid med overflod av informasjon, og det er viktig at hver og en av oss er på vakt mot det vi hører og ser. Ved å bruke vår skjelneevne bedre kan vi vurdere hva som er ekte og balansert, og hva som kan være manipulasjon.
Ulvin, P. B. (2025). Europeisk superstat: – Vi har ikke noe valg. Hentet fra https://www.vg.no/nyheter/i/wgJj2n/europeisk-superstat-vi-har-ikke-noe-valg