I vår tid presenteres globalismen som moralsk nødvendighet, og ikke som ideologi. Den lover fred, klimaansvar, sosial rettferdighet og mangfold. Men bak denne nøytrale fasaden skjuler det seg et verdenssyn som angriper suverenitet, individualisme og tradisjonelle verdier. Globalismen er ikke bare politikk, den er en ideologisk kraft som kler seg i universelle dyder for å skjule sin virkelige agenda.
En viktig start på dette verdensbildet finner vi i boken Our Global Neighborhood(1995), en rapport utgitt av Commission on Global Governance, hvor visjonen om et globalt styresett med sterke institusjoner og felles verdier ble lagt frem i 1995. Our Global Neighborhood fungerer i praksis som et manifest for en ny verdensorden. Den presenterer seg som et veikart, men i virkeligheten er den full av politiske føringer: FN bør styrkes, nasjonal suverenitet må vike for globale løsninger, og internasjonale institusjoner skal få mer makt. Boken uttrykker et verdensbilde hvor styring ovenfra og felles globale verdier skal dominere over lokal forankring og nasjonale interesser.
Selv om boken ikke ble lansert som offisiell FN-politikk, har mange av forslagene funnet veien inn i det politiske språket til både FN, EU og NGO-miljøer. Den utgjør en ideologisk grunnmur for en global bevegelse som fortsatt påstår at den ikke er ideologisk.
En ny verdensorden uten debatt
Globalismen presenteres som svaret på verdens problemer uten krig, ulikhet, klimaendringer, rasisme, hatkriminalitet og fattigdom. Det høres tilforlatelig ut. Hvem kan vel være imot fred, mot klimaansvar og mot rettferdighet?
Men nettopp her ligger makten, fordi den som eier språket, eier politikken. Når et politisk prosjekt forkles som moral, blir motstand ikke bare uønsket, men den blir også umoralsk.
Globalismen har derfor lyktes med noe ideologier sjelden får til: Den har blitt en ikke-ideologi og “nødvendighet”. Ikke annet enn en default setting for hele Vesten. Globalismen har lyktes i å definere seg selv som en ideologifri plattform for fremskritt. Men i virkeligheten er den dypt ideologisk, og dypest sett antidemokratisk i sin form.
Overnasjonale organer, FN-konferanser, NGO-nettverk og multinasjonale konsern trekker i trådene, mens folk flest blir redusert til forbrukere og mottakere av politikk, ikke borgere med innflytelse.
🧠 En ideologi med venstrevridd kjerne
Bak det inkluderende språket om samarbeid og felles ansvar, skjuler det seg et systematisk tankesett. Bak slagordene finner vi et verdensbilde som er alt annet enn nøytralt:
- Troen på at alle problemer må løses kollektivt, på tvers av grenser.
- En systematisk mistillit til nasjonalstaten og dens demokratiske selvstyre.
- En dyrking av struktur over individ.
- En antakelse om at ulikhet i seg selv er urettferdig.
Disse ideene er ikke nye. De er gjenkjennelige fra marxismens kritikk av klasse, makt og eiendom, nå gjenoppstått i global drakt. Det er troen på et system over individ, på fellesskap over forskjeller, og på likhet over frihet. Det er kjernen i den globale fortellingen.
FN, Verdensbanken, EU og World Economic Forum fremmer dette verdensbildet med imponerende samstemthet. Og politiske partier i nasjonalstater, fra både høyre- og venstresiden, har for lengst adoptert globalismens språk.
Globalismen setter ikke sin lit til åpen debatt og lokal forankring, men til universelle erklæringer og ekspertråd. Det er ikke folket som skal løse problemene, men ekspertene, som da anses som de riktige menneskene med de riktige verdiene.
🏛️ Suvereniteten som må vike
Konservatismen bygger på en tro på det nære, det kjente og det ansvarlige. I dette verdenssynet er staten en videreføring av familien og lokalsamfunnet, og ikke et eksperimentelt laboratorium for utopiske ideer. Globalismen angriper denne tanken og disse verdiene direkte.
Det konservative prinsippet om nasjonal selvbestemmelse er under massivt press. Lover og regler formes i overnasjonale organer, og der demokratisk ansvarlighet forsvinner i prosesser du og jeg ikke har stemmerett i. Nasjonale parlamenter blir sittede som forvaltere og ikke lovgivere. Statsministere blir å anse som stattholdere i stedet.
Gjennom traktater, erklæringer og konvensjoner undergraves nasjonal suverenitet bit for bit. FN, EU, WTO, WHO og WEF påvirker lover og praksis i hundrevis av land uten direkte demokratisk forankring. Det skjer i klimaets navn, i rettferdighetens navn, og ikke minst i mangfoldets navn.
Og mens folk flest fortsatt føler lojalitet til hjemland, kultur og språk, forteller globalistene oss at “vi, vi er verdensborgere”. Du skal ikke lenger være nordmann, tysker eller franskmann. Du skal være en enhet i en global bevegelse for likhet og ansvar.
Suverenitet blir fremstilt som gammeldags, ekskluderende og farlig. I virkeligheten er det suvereniteten som beskytter borgeren mot det grenseløse maktapparatet, men husk at det er nasjonalstaten som holder politikken ansvarlig. Det er den som setter grenser, bokstavelig talt og politisk.
Likhetens farlige pris
Globalismen fremmer et ideal om likhet, men snakker sjelden om hva det innebærer i praksis. Skal alle mennesker ha “like muligheter”, må også forskjeller i evner, valg og kultur utjevnes. Og for å utjevne må man styre, og garantert straffe noen. Man vil belønne noen, uheldigvis kontrollere, og konfiskere fra andre.
Idealet om likhet er selve helligdommen i globalismens tempel. Men likhet i hvilken forstand? Likheter i muligheter og resultater? Erfaringen viser at, jo mer man insisterer på likhet i utfall, desto mer makt kreves det for å oppnå det.
Det er ikke ulikt det marxistiske prosjektet fra tidligere Sovjetunionen. Bare at denne gangen kommer det pakket inn i begreper som “bærekraft”, “rettferdighet” og “menneskerettigheter”. Det høres nobelt ut, men følger du logikken til enden, står du overfor det samme som i det tidligere Sovjetunionen. En autoritær orden, styrt av byråkrater med tilsynelatende gode intensjoner.
Sovjetunionen viste oss hvor langt likhetsidealet kunne gå. Å eie et større hus enn naboen var urettferdig, uavhengig av hvordan det ble tjent inn. Og slik ble likeverdet forvekslet med likhet, den som skilte seg ut med et større hus ble straffet og fratatt det de eide. Det var ikke lov å ha et større hus enn naboen. Likhet som ideal er ikke nøytral, men den er politisk. Og når den fremmes av krefter utenfor demokratisk kontroll, da blir den farlig.
Den grønne rødfargen
Miljøbevegelsen er et av de mest vellykkede redskapene for å fremme globalismens budskap. Den fremstår som objektiv og vitenskapelig, men bærer med seg en kjerne av kontrollideologi.
Miljøbevegelsen fremstår som en ny grønn ideologi, men mange av løsningene den målbærer er dypt røde, ideologisk sett:
- Sentralstyring av energipolitikk
- Internasjonale klimaavtaler som overstyrer lokale behov
- Økonomiske straffetiltak mot de som ikke “følger linjen”
Se for deg en vannmelon. Den er har en vakker grønnfarge på utsiden, men den er knallrød på innsiden.
Bak klimaengasjementet ligger krav om global omfordeling og reduksjon i forbruk. Den vil ha regulering av produksjon, endring av verdikjeder og begrensning av individuell frihet. Det er et systemskifte maskert som et moralskt ansvar. Folk som stiller spørsmål ved disse tiltakene, stemples som “klimafornektere”. Miljøet er en utmerket unnskyldning for global styring, og det virker. Hvem kan vel være imot å redde planeten?
Vi må tørre å si imot
Det er ikke et spørsmål om man ønsker rettferdighet, fred eller bærekraft. Det er et spørsmål om hvordan og hvem som skal bestemme. Globalismen tilbyr en verden hvor eliteorganisasjoner setter rammene for våre liv i stedet for våre nasjonale fellesskap.
Vi må ikke la oss narre av at globalismen kaller seg verdinøytral. Den er alt annet enn det. Ja, den har verdier, den har et verdenssyn, og den har en politisk strategi. Det betyr ikke at alt internasjonalt samarbeid er feil, men vi må kunne stille spørsmål om hvem som styrer, og hvem som har makten. Hvem er det som taper når vi avgir suverenitet, og hvem er det som definerer rettferdighet?
Konservatismen står alene i mange av disse debattene, men nettopp derfor er den viktig. Den minner oss om at frihet krever grenser, at mangfold krever rammer, og at fellesskap bygges nedenfra – ikke ovenfra. Men når en ideologi nekter for at den er en ideologi, da må vi være ekstra på vakt.
Commission on Global Governance. (1995). Our global neighborhood: The report of the Commission on Global Governance. Oxford University Press.