World Economic Forum fremstår som et nøytralt møtepunkt for næringsliv, politikk og innovasjon. Men bak de glatte presentasjonene og fargerike grafene skjuler det seg et globalistisk prosjekt med klare ideologiske føringer. Programmet Young Global Leaders er ikke bare et lederkurs. Det er en langsiktig investering i fremtidens elite, formet etter et verdensbilde som utfordrer nasjonal suverenitet, demokratisk ansvarlighet og tradisjonelle verdier. Det er ikke et plott i mørket. Det er faktisk et prosjekt i dagslys.
En skole for globalistisk tankesett – årskull etter årskull
Young Global Leaders (YGL) ble etablert i 2004 av Klaus Schwab, grunnleggeren av World Economic Forum (WEF). Hvert år rekrutteres et nytt kull med unge, innflytelsesrike personer fra hele verden. Det er da en ny generasjon politikere, næringslivsledere, journalister, aktivister og teknologigründere. Dette er ikke en tilfeldig samling av unge talenter, men en strategisk utvelgelse av fremtidens beslutningstakere.
Formålet er offisielt å “forme en mer inkluderende og bærekraftig fremtid.” I praksis betyr det å skolere unge ledere i WEFs språk og verdier. Med multilateralisme, klimamandater, offentlig–privat samarbeid, og troen på at verdens problemer ikke kan løses lokalt, men at det må løses globalt.
Å bli valgt ut til YGL er en stor ære, og det er som en invitasjon inn i en eksklusiv klubb. Medlemmer får tilgang til globale nettverk, spesialkurs ved Harvard Kennedy School, samt livslang status som alumni. Altså, en status som gir tidligere medlemmer livslang tilknytning til programmet og miljøet. Denne tilhørigheten gir prestisje og makt. Mange bruker den som et springbrett til nasjonal eller internasjonal toppledelse, noe vi kan se fruktene av i det politiske liv.
Eliten formes – med Davos som utgangspunkt
YGL er ikke bare en lederutdanning, men den kan også anses som en ideologisk rugekasse. Hvert år settes en ny generasjon globale aktører i bevegelse. Offisielle lister fra WEF viser kjente navn som Justin Trudeau (tidligere statsminister i Canada), Emmanuel Macron (president i Frankrike), Jacinda Ardern (tidligere statsminister i New Zealand), Mark Zuckerberg (Meta), Sergey Brin (Google), Leonardo DiCaprio (miljøaktivist) og Sanna Marin (tidligere statsminister i Finland). Også Norge har flere navn i dette nettverket. Blant norske politikere har vi: Hadia Tajik og Espen Barth Eide. Sistnevnte har ikke vært en del av Young Global Leaders-programmet, men ble i 2003 utnevnt til Global Leader of Tomorrow, et tidligere WEF-program. Han har også hatt en sentral rolle i World Economic Forum som administrerende direktør og medlem av forumets ledelse mellom 2014 og 2016.
Disse personene fra alle verdenshjørner har stor makt over politikk, medier, teknologi og økonomi. De opererer i ulike sektorer, men deler det samme tankesettet. Og det er ikke tilfeldig.
Sammenligningen med Norges EU-debatt på 1990-tallet er slående. Den gangen ble nøkkelpersoner i forvaltningen og politikken sendt på studieturer til Brussel for å “se fremtiden”. Etter slike reiser vendte mange hjem som sterke tilhengere av EU-medlemskap. De hadde sett og blitt vist noe. Tilsynelatende noe som gjorde nasjonale argumenter mindre viktige.
Slik er også metoden bak YGL: Ikke gjennom overbevisning i offentlig debatt, men gjennom eksponering, nettverk og ideologisk fellesskap. Elitene formes før folket får si sitt.
En ideologi med SDG-målene som kart
I kjernen av YGL ligger FN’s 17 bærekraftsmål, Sustainable Development Goals (SDG), og de brukes både som mål og som retorisk ramme. På overflaten handler målene om fred, likestilling, klimahensyn og fattigdomsreduksjon. Men under disse noble ordene ligger en styringsfilosofi. Globale problemer krever globale løsninger, og globale løsninger krever overnasjonal kontroll.
YGL-programmet bruker SDG-målene som moralsk kompass og planleggingsverktøy. Ledere skoleres til å tenke i retning av struktur, regulering, samordning og konsensus, og ikke politisk mangfold og lokal tilpasning.
Her betyr konsensus ikke bare at man søker enighet, men at rammene for enighet allerede er trukket opp. I en slik ideologisk forståelse er konsensus ofte en tilstand der uenighet er marginalisert og alternativer ikke får plass i samtalen. Det handler ikke om demokratisk forhandling mellom motstridende interesser, men om en felles visjon som skal “implementeres,” og da helst uten noen som helst friksjon. Konsensus blir dermed et språklig skjold for ensretting, der åpen uenighet oppfattes som forstyrrende eller umoralsk.
Et tydelig eksempel på dette ser vi i norsk offentlighet. Mange ledere, ikke bare i politikken, men i særlig grad innen næringslivet, de gir uttrykk for at EU-medlemskap er “selvinnlysende”. Motstand møtes ikke med argumenter, men med floskler som “annerledeslandet” og frykten for å “bli stående utenfor”. Dette er ikke en demokratisk dialog, men en form for myk tvang gjennom språklig rammesetting. Ved å fremstille alternativet som irrasjonelt eller usosialt, legges det opp til en politisk kultur der folkelig skepsis ikke anerkjennes, men avfeies.
Når bærekraftsmål og globale planer fremstilles som moralsk nødvendige og vitenskapelig funderte, blir det vanskelig for enkeltland eller borgere å hevde at andre løsninger kan være bedre. Resultatet er en politisk kultur der ledere lærer å styre etter en felles mal, og ikke etter folkets mangfoldige stemmer.
En ny elite – uten røtter, uten ansvar
Gjennom YGL skapes en ny ledelsesklasse som ikke nødvendigvis er lojal mot nasjonen, men mot et globalt fellesskap av verdier og visjoner. Mange av disse lederne har mer til felles med sine med-YGL’ere i Singapore, Nairobi og Berlin enn med sine egne landsmenn.
Det er ikke her snakk om at det er skjulte intensjoner, men om hvordan mennesker formes, belønnes og posisjoneres innenfor et system. De går gjennom de samme prosessene, gis tilgang til samme nettverk, og løftes frem av det samme systemet. De snakker samme språk, bruker samme begreper, og ser på verden med samme linse. Du kan finne at de beveger seg mellom posisjoner i politikk, næringsliv, media og akademia. De har ikke noe folkelig mandat, men de gis en strukturell innflytelse. De velges ikke av folk, men av hverandre.
Hvem valgte dem?
Du kan ikke søke deg inn i YGL. Du må utvelges, inviteres, og du får deretter tilgang til å trenes. Det er en lukket prosess og de som blir valgt havner i posisjoner med enorm makt. Det finnes ingen folkelig valgprosess bak dette. Det er bare en strategisk talentplukking. Disse menneskene får senere en enorm påvirkning over hvordan land, medier og økonomier blir styrt.
Dette skjer ikke i det skjulte, men det skjer i fullt dagslys med så lite offentlig oppmerksomhet at det like gjerne kunne vært hemmelig.
En ideologi som må avsløres og utfordres
YGL er ikke bare et program, men det er også et ideologisk verktøy. Det bygger på ideer om at ekspertene vet best, at individet må bøye seg for fellesskapet, og at frihet er mindre viktig enn “likhet”. Denne tenkemåten kler seg i moderne språkdrakt som “inkludering”, “bærekraft”, “rettferdighet”.
Det som gjør det farlig, er ikke at det finnes, men at det ikke diskuteres. Globalismen påstår at den er nøytral, men gjennom YGL ser vi hvordan ideologiske verdensbilder pakkes inn som nøytrale lederprogrammer, og som senere blir til verktøy for politisk påvirkning.
Dette etablissementet har fått utvikle seg over flere tiår, stille, systematisk og uten vesentlig motstand. Prosjektet har ikke oppstått i kjølvannet av krise, men har snarere blitt bygget gradvis i bakgrunnen, mens verden har vært opptatt med sine løpende utfordringer. Og i etterkant av pandemien, de pågående krigene i Syria, Ukraina og Gaza, og med de dype politiske omveltningene i USA, har denne utviklingen fått ny fart. Nå brukes krise og uro som bevis på at verden “ikke klarer det alene”, at løsningen må være mer overnasjonal styring og mer samordning, at vi får mer “felles ansvar”. Det som før ble bygget i det stille, har nå fått vinger å fly med.
Samtidig finnes det stemmer, også innen akademia og geostrategisk tenkning, som hevder at den unipolare verdensmodellen dominert av USA og vestlige institusjoner nå er i ferd med å miste grepet. Flere ser en overgang mot et mer multipolart verdensbilde, der aktører som Kina, India, Russland og det globale sør søker større selvstendighet og alternative maktallianser.
Men slike multipolare motreaksjoner betyr ikke nødvendigvis at globalismen er under press og døende. Tvert imot kan dette forstås som et klassisk eksempel på hegeliansk dialektikk:
Først etableres en tese om en enhetlig visjon om global styring. Så oppstår en antitese, som da er motstand med nye maktsentra og krav om nasjonal selvhevdelse. Men i stedet for at én vinner, forenes elementer fra begge i en syntese, og som da blir et nytt kompromiss, en ny maktstruktur, og en ny “konsensus”.
Dermed blir den tilsynelatende omkalfatringen og motstanden bare ett ledd i en større prosess, hvor den globale styringen ikke svekkes, men heller justeres og styrkes med bredere deltakelse og nytt språk. Det er ikke slutten på globalismen, men at det er kanskje snarere neste kapittel.
Det er nettopp nå i krisetider at vi må være mest årvåkne overfor dem som lover orden uten åpen debatt. Nå ser vi hvordan krig, økonomisk resesjon og sosial uro i økende grad brukes som argument for å sette fart i globalistiske prosjekter. I Norge har den utdødde ja-siden for EU-medlemskap igjen fått vind i seilene.
Det er viktig at Norge ikke lar seg lede av de som har blitt skolert, formet eller forført av globalismens språk og struktur. I en tid der makt sentraliseres og lojalitet flyttes fra folk til nettverk, må vi minne oss selv på hvem vi er, og hvilket ansvar vi har for å beskytte friheten, suvereniteten og det som er vårt.
World Economic Forum. (u.å.). Young Global Leaders. Hentet fra https://www.weforum.org/communities/young-global-leaders/
World Economic Forum. (u.å.). YGL Alumni. Hentet fra https://www.weforum.org/communities/ygl-alumni/
United Nations. (u.å.). The 17 Goals – Sustainable Development. Hentet fra https://sdgs.un.org/goals
Harvard Kennedy School. (2022, 16. mars). Four HKS alumni have been named Young Global Leaders. Hentet fra https://www.hks.harvard.edu/alumni/connect/community-stories/four-hks-alumni-have-been-named-young-global-leaders